Hvor har det blitt av alle lærerne?

En av fem som jobber som lærere mangler relevant utdanning. Søkertallene til lærerutdanningene synker år for år. Tre av fire spesialundervisningstimer i grunnskolen utføres av assistenter uten relevant utdanning. I 2020 hadde en av ti lærere søkt jobb i annen sektor. Fire av ti vurderte det samme. 

Og lønna henger etter. En lektor med femårig utdanning kan med dagens lønnsnivå bare forvente en lønn så vidt høyere enn en uten formell utdanning.

Med disse nedslående tallene er det lett å male et dystert bilde av læreryrket anno 2024. 

Hva har skjedd? Hvordan står det egentlig til med læreryrket? Studvest har snakket med en lærerstudent, en nyansatt lærer og en pensjonert lærer for å høre hva de har å si om saken.

Redd for det som venter

– Jeg er litt redd for å komme ut i dette. Spesielt etter hver gang jeg har vært i praksis. Da tenker jeg: hvordan i alle dager skal jeg gjøre dette alene?

Det sier lærerstudent Lisa Andersen. Hun er 26 år og i ferd med å runde av grunnskolelærerutdanningen. Vi møter henne på Høgskulen på Vestlandet hvor hun holder på å fullføre masteroppgaven sin. Og det er ikke bare hun som er bekymret. 

– Jeg får jo høre det hver gang jeg forteller at jeg skal bli lærer, ofte fra litt eldre folk som ikke er lærere. De spør: Tør du det? Er du klar for det? Besteforeldrene mine sitter jo hjemme og er litt nervøse.

Når vi spør hva løsningen på lærerkrisen er, svarer hun kontant.

– Lønn. Vi har en god startlønn, men den utvikler seg aldri.

Men så blir hun betenksom.

– Fullt så enkelt er det nok ikke. Lønn er viktig for å lokke søkerne til lærerutdanningen, men med et overdrevet lønnsfokus risikerer vi å rekruttere feil mennesker. Vi kan ikke ha pengemotiverte folk på skolen. Vi må jo ha menneskemotiverte folk på skolen!

Lang utdanning og umotiverte studenter

Fra 2017 har alle lærerutdanninger blitt femårige. Tidligere har lærerutdanningen vært både fire, tre og to år lang. Forlengelsen av utdanningen har ikke gjort den bedre. Tvert imot, mener Lisa.

– Jeg er ikke så happy med den masteren. Jeg opplever at de har tatt de tre årene, og så smurt de utover. Smurt de ganske tynt. Vi kunne lært mye mer per halvår. 

Som konsekvens kan dette gi en mer umotivert studentgruppe som bryr seg mindre om fag enn tidligere, mener hun. 

– Lærerstudenter er kjent for å være late. Vi får en liste med pensum, men du kan komme deg unna med å lese to av de bøkene, liksom. Du må jo uansett lese deg opp igjen før du skal undervise. 

Tøff overgang

Simon Simonnes beskriver læreryrket som et kall. For to år siden begynte han i drømmejobben på Danielsen videregående skole. Overgangen fra studenttilværelsen var tøffere enn forventet.

– Den første tiden fram til høstferien var det jo bare å overleve, egentlig. Det var et skikkelig sjokk. Det var en bratt læringskurve, så det føltes litt som en muntlig eksamen hver dag i begynnelsen.

Ifølge Simonnes hadde ikke utdanningen forberedt ham godt nok. 

– Det er for stor forskjell mellom teori og praksis. Praksisperioden er nok for kort i forhold til det jeg hadde satt pris på. Det blir mye fokus på akademisk skriving kontra det å jobbe ute i feltet. Jeg kunne ønske det var et bedre samarbeid mellom universitetet og praksisskolen.

Mer makt til lærerne

I 2017 ble paragraf 9A i opplæringsloven, også kalt «elevenes arbeidsmiljølov», endret for å forbedre vern av elever mot mobbing og trakassering i skolen. Endringen innebærer at elever som opplever å bli krenket kan melde sak. 

Paragrafen, som har som formål å vektlegge elevens subjektive følelse, har fått kritikk for å undergrave lærernes handlingsrom. Samtidig har det vært en markant økning i vold blant skoleansatte. Det bekymrer Simonnes, selv om han selv aldri har opplevd vold i klasserommet.

– Det er ganske bra vern rundt elevene, men hvor mye ledelsen støtter læreren, det er veldig forskjellig fra skole til skole. Jeg savner et lovforslag som tydeliggjør lærerens rettigheter. 

Kamp om oppmerksomheten

I februar i år kom Utdanningsdirektoratet med en ny nasjonal anbefaling om mobilfrie klasserom på alle trinn fra barneskolen til videregående skole. Simonnes merker at inntoget av sosiale medier har gjort noe med elevene.

– Oppmerksomhetsstyringen til unge i dag er jo helt krise. Ta reels for eksempel. Det har gjort alt mye verre. Vi starter alltid timen med å si at vi skal legge ned mobilen. 

Men Simonnes opplever at mediene kan gi et unyansert bilde av hverdagen som lærer i jakten på konsentrasjonen vår. 

– Jeg skjønner ikke hvorfor det er så masse negativitet. Det viser ikke hele bildet. Man ser ikke på den fine soloppgangen. Man ser heller på bilen som krasjer. Det er det som skaffer klikk. 

Simonnes mener også at lærerne har et ansvar i måten de snakker om yrket. 

– Det er forståelig at man reagerer på å ha det travelt, men det er mye klaging fra lærere. De sier at det er tøft å være lærer. Det stemmer ikke overens med min opplevelse. For min del håper jeg at dette kan bli en gladsak. Det er viktig for meg, men òg for fremtidige kollegaer. Jeg er jo veldig fornøyd med yrket!

Fra frihet til kontroll

Geir Nordal-Pedersen har lagt bak seg 40 år som lærer på ungdomstrinnet, og snart 10 år med som aktiv pensjonist i Utdanningsforbundet i Bergen. Han gjør et forsøk på å beskrive endringene han har opplevd de siste 50 årene. 

– Lærere i dag snakker ikke om hvor flott de har det, hvor kjekt det er. De snakker om hvilke problemer de har. Hvis du sitter sammen med lærere, så vil det ikke ta lang tid før det dukker opp det ene problemet etter det andre.

Han har selv aldri angret på sitt yrkesvalg, og mimrer tilbake til sin egen tid som lærer. Den tiden beskriver han som preget av stor frihet og positivitet blant lærerkolleger.

– Det var ikke så mye styring over tiden vår annet enn undervisningstimene, men vi møttes sammen på kveldstid for å forberede oss. Litt forberedelsesarbeid var nødvendig, men vi gjorde det gjerne, fordi vi syntes det var kjekt å holde på med. 

På et tidspunkt begynte myndighetene å telle timer. Nå skulle også tiden på skolen utenom undervisningen kontrolleres, forberedelsestiden hjemme også. Den nye kontrolleringen av arbeidstimer skulle gi lærerne mer fritid, men ga lærere mindre frihet og makt over egen arbeidshverdag.

– Når de begynte å telle timer, så begynte jo vi også å telle timer. Det ble en litt annen holdning til arbeidet utenfor klasserommet. Vi følte vi ble så kontrollert, og det ble dårlig stemning.

Mindre nært forhold til elevene 

Nordal-Pedersen forteller at forholdet mellom elever og lærer endret seg mye i løpet av sine 40 år som lærer.

– Elevene i den første klassen jeg hadde er 62 år i dag. De har jeg fremdeles veldig god kontakt med og vi møtes hvert femte år og har klassefest. Vi pleide å ha et veldig nært forhold til elevene. Om ikke de var familie, så var de i alle fall veldig nære oss. 

Det tette forholdet til elevene etterhvert sjeldnere. Det var som om elevene som kom på skolen endret seg fra år til år. De var ikke like interessert i å være der, og det var utfordrende.

– Når du får mindre skoleinteresserte elever, og elever som krever mye, så krever det også mye mer av deg. Det kom inn så mange andre ting utenom fagene. Så mange bestillinger og krav til lærerne.

Kravstore foreldre 

Med en endret elevmasse kom også nye forventninger. Spesielt merket han at foreldrene fikk sterkere meninger. 

– På foreldremøtene i begynnelsen kunne jeg presentere alle typer pedagogiske opplegg, og foreldrene var enige. Men så ble de mer kritiske og blandet seg inn i min pedagogiske situasjon. Foreldre stiller ganske store krav uten å ha innsikt i hva det dreier seg om i det hele tatt. Læreren kan faget sitt og vet hvordan man skal undervise. Det gjør ikke foreldrene.

Må foreldre skjerpe seg litt? 

– Ja, absolutt. Mange elever har fått skolegangen sin ødelagt hjemme ved middagsbordet. 

Nordal-Pedersen vil likevel ikke rette noen pekefinger mot dagens foreldre. Han tror de nye kravene og forventningene er en del av en større samfunnstrend han har observert de siste 50 årene. Det var som om samfunnet begynte å gå raskere og raskere. Foreldre begynte å kjenne på tidsklemma, sammen med et økende press om å være gode nok.

– Foreldrene i dag er veldig opptatt. De har ikke så veldig mye overskudd, de heller. Så de vil jo gjerne gi fra seg de oppgavene som de føler at de ikke har tid til.

Med en endret elevmasse og flere krav, opplevde Nordal-Pedersen at lærerne gradvis tok på seg oppgaver utenfor deres kompetanseområde.

– Lærere kan formidle fag, men de har ikke kompetansen som trengs for å arbeide med ungdom med ulike vansker. Så jeg ville gjort noe med lærertettheten. Når du har en  klasse med så mange ulike elever, trenger man mer tid til hver enkelt elev. Slik får læreren en bedre relasjon til elevene. 

Lønn er ikke problemet

Du har ikke nevnt lønn i samtalen vår, hva tenker du om lønnssituasjonen til lærere?

– Der må jeg være veldig forsiktig med hva jeg sier, men mitt syn er at det har vært greit. Lønn har aldri vært en faktor i mine vurderinger. 

Nordal-Pedersen tror det er noe helt annet enn lønnsnivået som gir lave søkertall og høyt frafall i læreryrket.

– Det hadde vært fint med høyere lønn, men det er liksom ikke der skoen trykker. Du vil ikke søke deg inn i et yrke hvor du hele tiden blir behandlet dårlig og hvor du kjemper for din sosiale status. 

Hva legger du i ordet status?

– For meg er status først og fremst forbundet med respekt. Respekt for deg som person. I klasserommet skal læreren være sjef. For ingen andre har kompetanse. Foreldrene har ingen kompetanse. Elevene har ikke kompetanse.

Nordal-Pedersen avslutter med å si at han til tross for utfordringene, alltid har stortrivdes i yrket. Han kommer derfor med en sterk oppfordring til studenter: søk lærerutdanning, det er en unik mulighet. 

– I dag er lærere mye viktigere enn de var tidligere. Ungdommer er i dag en helt annen gruppe enn de var før. Ensomhet eller alene, det er et samfunnsproblem som spiller seg ut i klasserommet. Da jeg var lærer hadde jeg mulighet til å gå inn i den problematikken.