I lederens travle fotspor

08.30: – Jeg prioriterer mest mulig søvn over det å være først ute, sier Oda Bjerkan unnskyldende når hun ankommer Bergen Offentlige Bibliotek.

Journalisten og fotografen fra Studvest har ventet en liten stund på lederen av Studentersamfunnet når hun kommer til biblioteket. Der skal den studentdrevne debattorganisasjonen avholde sitt ukentlige frokostmøte, denne uken om kunstig intelligens.

Hvorfor Bjerkan setter søvn høyt skal vise seg å gi mening utover dagen.

Feminist som fronter alles mening

Foran oss sitter fire menn som skal debattere om den fremtidige datamaskinen er frelseren eller monsteret til menneskeheten.

– Litt for mange menn etter min smak, humrer Bjerkan, som forteller at hun er feminist på privaten.

Samtidig gjør privatfeministen det klart at hennes personlige mening spiller liten rolle, siden Studentersamfunnet er et politisk uavhengig forum som skal fronte alles mening, ikke lederens.

09.40: Etter debatten har Bjerkan planlagt å ta en kaffe med et nytt medlem i Studentersamfunnet. Hun heter Caroline Hodt, og har akkurat flyttet til Bergen for å begynne på kognitiv vitenskap ved universitetet. Hodt ble vervet inn på en litt utradisjonell måte.

– Oda vervet meg gjennom moren min. Jeg hadde ikke engang møtt henne, forteller Hodt.

Bjerkan forteller at hun møtte moren til Hodt på Sørlandet i sommer. Samfunnet-lederen nølte ikke med å overtale moren til igjen å overtale datteren sin til å bli med Studentersamfunnet i Bergen.

09.55: Plutselig blir Samfunnet-lederen og Hodt avbrutt av Bjerkans kolleger som vil snakke om samarbeidet Studentersamfunnet har hatt med Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) over frokost i morgen.

– Uff, ikke altfor tidlig. Men joda, det kan vi, sier Bjerkan med et smil.

Og der var første punkt på morgendagens agenda allerede satt: Eggerøre og BIFF-prat klokken 09:00. Etter avbruddet retter Bjerkan fokuset mot Hodt igjen. Hun vil fortelle om da hun selv var ny i Bergen.

– Jeg kom hit som 18-åring for to år siden, og valgte å bli med på infomøtet til Studentersamfunnet på Det Akademiske Kvarter. I hovedsak kun for pizzaen, forteller Bjerkan lattermildt.

Men litt pizzasult var nok til å få snøballen til å rulle. Bjerkan går nå tredje året på sampol, har praksisplass hos Bergens Næringsråd, har jobbet frivillig for Raftostiftelsen og leder de rundt 150 frivillige i Studentersamfunnet. Alt dette i en alder av 20 år. Men det viktige kommer fram med det neste Bjerkan sier:

– Det er ikke til å legge skjul på at jeg følte meg litt fortapt i starten, sånn som du kanskje gjør. Men gi det litt tid, så finner du din plass her i Samfunnet og i Bergen, slik som jeg gjorde.

Hodt nikker med hodet, og Bjerkan fortsetter.

Avslørte hersketeknikk til applaus

– Grip mikrofonen. Still spørsmål, si din mening. Første gang jeg stilte spørsmål under en debatt ble jeg møtt med «Kjære, lille venn» av en eldre mann i panelet.

Samfunnet-lederen legger til at det ikke er første gang eldre, hvite menn har benyttet hersketeknikker mot henne. I dette tilfellet tente den da 18 år gamle studenten på alle plugger.

– Studentene i salen var på min side. De klappet da jeg påpekte at han brukte hersketeknikker. Det var en spesiell opplevelse.

Det å utfordre de som sitter på talerstolen er viktig for Bjerkan. Hun vil ikke være med på å arrangere møter som ikke tillater spørsmål fra publikum.

– Studenter bør kunne stille maktpersoner til veggs. Terskelen for å stille spørsmål skal ikke være høy. Arrangementet mister sin verdi hvis det ikke er mulig å stille spørsmål.

Et år i Panama gjorde susen

10.53: Tiden flyr når samtalen er god, og Bjerkan må rekke et møte om syv minutter. Det skulle egentlig være med ordfører Marte Mjøs Persen, men siden hun er blitt syk er det rom for å møte UiBs prorektor Margareth Hagen i stedet. På vei for å møte Hagen er det tid til å få vite litt mer om hvem Samfunnet-lederen egentlig er.

Bjerkan forteller at hun ikke alltid har vært like engasjert, men et år i Panama mens hun gikk på videregående skole, gjorde noe med jenta fra Notodden i Telemark. Der så hun viktigheten av politisk engasjement.

– Mange tror at jeg og alle de andre Samfunnet-medlemmene kommer fra politisk engasjerte familier, men slik er det ikke alltid. Det var nok først etter året i Panama at jeg ble bevisst på kontraster og egne muligheter for å løfte politiske temaer opp rundt middagsbordet og i andre diskusjonsforum.

Klokken er nå 11.04, og vi går inn på kontoret til prorektor Hagen. Frank Aarebrot er tema, en person som var viktig for Studentersamfunnet. UiB og Studentersamfunnet skal sammen avholde en minnesforelesning i Frank Aarebrots navn, og Bjerkan vil at Studentersamfunnet skal ha et ord med i spillet.

– Frank Aarebrot var en frontfigur for Samfunnet. Han hadde stor tro på studentene og var alltid på vår side. Derfor er det viktig at vi er en reell samarbeidspartner, og ikke bare er med som en formalitet, når det skal avholdes en forelesning i hans navn, lyder det strengt fra Bjerkan etter møtet, som Studvest ikke får gjengi det konkrete innholdet fra.

Takket nei til Stoltenberg

11.50: Bjerkan beveger seg videre til Godt Brød på Universitetsmuseet for å lunsje med en gammel kollega. Mannen det er snakk om, er Jostein Kobbeltveit, daglig leder i Raftostiftelsen.

– Oda er et fyrverkeri og en virvelvind av en kvinne. Begeistringen hennes er så stor, og det smitter over på alle oss andre, forteller Kobbeltveit om dagens lunsjpartner mens nettopp denne lunsjpartneren står i køen.

Bjerkan kommer tilbake med en sårt etterlengtet baguett. De møtes for å diskutere fremtidige valg, men Bjerkan begynner med å fortelle en historie om Stoltenberg senior.

– Hørte du hva Thorvald lurte på? spør Bjerkan Kobbeltveit om.

– Åh, du er på fornavn med ham nå, kontrer Kobbeltveit.

– Jada, og han kaller meg Oda. Uansett, Thorvald spurte meg om han kunne stå i CVen min som referanse, forteller Samfunnet-lederen.

Oda og Thorvald, eller Bjerkan og Stoltenberg for oss som ikke er på fornavn med dem, møttes for første gang på et frokostmøte arrangert av Studentersamfunnet. En ting ledet til den neste, og i september var Bjerkan plutselig på en privat frokost hjemme hos den tidligere utenriksministeren. Der var framtiden til Bjerkan oppe til diskusjon. Stoltenberg anbefalte henne å søke aspirantkurset til Utenriksdepartementet.

– Jeg takket pent nei til både å ha ham som referanse og ideen om å jobbe i UD. Ikke har jeg jobbet for han, og jeg vet ikke om jeg kan stå for alt av Norges utenrikspolitikk, forteller Bjerkan til Kobbeltveit.

12.40: Etter lunsjen må Bjerkan ta i et tak på «Villaen», huset som er Samfunnets hjemmebane. Her gjøres det nemlig storoppussing.

– Det er nødvendig, kan du se, sier Bjerkan mens hun viser frem gamle møbler og rotete rom.

Frykter ikke for helsa

14.00: Etter ryddingen inviterer Bjerkan fotografen og journalisten til intervaller rundt Nygårdsparken i pøsregnet. Hun forteller at hun har vært syk den siste uken, og derfor trenger mosjon.

– Det er deilig å trene i regnet, overbeviser Bjerkan oss om.

16:00 En ferdigtrent og nydusjet Samfunnet-leder står i kollektivet sitt i Håkonsgaten. Hun har ikke mye tid til overs før neste holdeplass.

– Er du ikke redd for å bli utbrent når du holder på i et slikt tempo?

– Det spør vi om hver dag, skyter det ut fra et av de andre rommene i kollektivet.

– Ja, og virker jeg sliten? spør Bjerkan tilbake til romkameraten.

– Nei, og det er det som er så jævla rart, får hun til svar.

16.40: Bjerkan må videre. Hun skal følge idémyldringene til de forskjellige komiteene i Studentersamfunnet. Vi beveger oss mot Det Akademiske Kvarter for å møte komiteene Upop, Aktuelt, Samklangfunnet, Kultur og Helhus.

– Tilstedeværelse er utrolig viktig som leder, sier hun mens hun går fra en komité til den neste.

18.15: Bjerkan bruker den neste timen på medarbeidersamtaler med lederne for Debatt- og Kulturkomiteen i Studentersamfunnet på restauranten Bien Centro. Studvest blir bedt om å ikke overvære møtene siden de tar for seg personlig oppfølging av arbeidet til styremedlemmer i Samfunnet.

Kvelden druknes i rødvin

19.30: Det nest siste på dagens agenda står for tur. Bjerkan skal få med seg et siste møte i regi av Studentersamfunnet på det nye bygget til Fakultet for kunst, musikk og design på Møllendal. På bussen ut er det mulighet til å spørre Samfunnet-lederen om det som virker å være et varemerke for henne.

– Du er glad i leppestift, eller?

– Hvordan ellers skal jeg vite hvilken kaffekopp som er min?  

20.00: Når vi ankommer KMD er det fortsatt full sprut i Bjerkan. Salen er ikke fullsatt, men det mener Samfunnet-lederen kan være et positivt tegn.

– Tenk om alle møtene våre hadde vært stappfulle. Det hadde ikke vært gøy. Altså, det bra med stort oppmøte, men Studentersamfunnet skal dekke flest mulig interesseområder. Også for de små gruppene. Studentersamfunnet er ikke populistisk ført.

På dette møtet kommer også Bjerkans feministiske hjerte i likevekt etter ubalansen fra frokostmøtet tidligere på dagen.

–  Fire av fem i panelet er kvinner! Det fryder meg.

22.30: Siste post på programmet er et velfortjent glass rødvin på kaffebaren HEM med en god venninne og samarbeidspartner: lederen for Det Akademiske Kvarter, Anette Arneberg.

Dette er ikke den første flasken rødvin de deler – de to har bodd sammen tidligere.

– Jeg savner Oda, forteller Arneberg.

Med det signalet blir det tydelig at Bjerkan fortjener kvalitetstid alene med en god venninne etter å ha hatt en journalist og en fotograf i hælene en hel dag. Men først: tusenkronerspørmålet.

– Hvordan orker du alt dette?

– Jeg er heldig, og får energi av å være rundt mennesker. Det er de frivillige som gir meg lysten til å fortsette. Når man får den tilliten og det ansvaret over så mange, da skylder man dem full dedikasjon. Men, trenger dere egentlig mer, spør en høflig leder som lengter etter å skravle med venninnen sin.

Og hun har vel rett, vi har sett det vi trenger å se.

På vei ut av baren konkluderer både journalist og fotograf med det samme: Vi kunne aldri vært ledere for Studentersamfunnet.