I Spania smaker tapas bedre enn CV-mat

I Norge er det A-menneskene som styrer. I Bergen var jeg omringet av dem. De satt klare med dømmende blikk i 08.15-forelesningene, de få gangene jeg faktisk kom meg dit. 

Etter tre måneder i Salamanca har jeg derimot funnet mine likesinnede. Her kan du komme en halvtime for sent og likevel være blant de første. Flaks for meg (og professorene) at det også gjelder i forelesninger.

Det kan oppsummeres av min noe aldrende og halvveis engelsktalende, professor, som da han entret klasserommet 15 minutter etter timen skulle ha begynt, utbrøt: 

«Neimen, er dere på plass allerede?»

Jeg skjønte det allerede da semesteret startet på en tirsdag, og ikke mandag. Man trenger tross alt å lade opp til skolestart. Godt ut i november, er alle eksamensdatoene ennå ikke bestemt. Om den blir muntlig eller skriftlig? Det forblir en overraskelse. 

En frist er aldri en absolutt frist, og det meste kan løses med en dårlig unnskyldning på gebrokken spansk. Tilbakemelding på oppgaven kommer sjeldent før etter minst en måned uansett.  

Tiden mellom klokka 16 og 20 er forbeholdt... absolutt ingenting. Her gjelder det å hente seg inn igjen etter et par timer studier og en sen frokost. 

Det er så klart til å bli gal av, spesielt for en streber-vant UiB-student som meg selv. Men i tillegg til frustrert, blir jeg også litt sjalu på spanjolenes syn på tid. 

Her ser du ingen haste forbi med en takeaway-kaffe. Spanjolene setter seg heller ned med sin café con leche, mens de slår av en prat med nabobordet. Gjøremålene går strengt tatt ingen steder. 

Uttrykket tranquilo gjelder ikke bare for avslappede personer, men også i livet generelt. 

Da jeg fortalte en venninne om at jeg var stressa fordi jeg skulle reise bort en helg før eksamen, var svaret klart: «Du vet du kan dø i morgen? Da kan du hvert fall dø som en lykkelig spanjol»

Her er det ingen som kriger om fancy verv og behovet for døgnåpent bibliotek er lite. LinkedIn er et ukjent sted for de fleste, og å engasjere seg i noe kjedelig, bare for å gjøre det, er det hvert fall ingen som gjør. Tapas smaker uansett bedre enn CV-mat.

Spør noen av medstudentene mine om hva de skal etter endt utdanning, og du får en latter tilbake. At jeg i november startet å tenke på sommerjobb, forblir en godt bevart hemmelighet. 

Så kanskje, bare kanskje, klarer jeg å legge vekk master-angsten og lukke internship-fanene i nettleseren de siste ukene i Salamanca. 

For hvorfor stresse over fremtiden når nærmeste bar ligger nærmere? Det er jo mye hyggeligere.

For ordens skyld: Jeg strøk på den eksamenen