«It’s about living»

– Det har vært vanskelig å oppleve å ikke kjenne igjen den jeg ser i speilet, eller slik folk snakker om meg og den jeg beveger meg rundt som i verden. Du kjenner ikke igjen den du er, og det ligger der alltid.

Joakim Eide (25) kom ut som transkjønnet i januar i år og har gått på testosteronbehandling i tre måneder. Han sparer for tiden til toppkirurgi, slik at han kan flate ut brystene.

Puberteten igjen

Et par minutter etter avtalt tid parkerer Eide en sparkesykkel utenfor kafeen vi møtes på. Han skynder seg inn og beklager forsinkelsen. Det er tydelig at han er en travel type.

Nå som han er godt i gang med behandlingen, har skiftet navn juridisk og endret kjønn i passet, føler han seg mer hjemme i seg selv.

– Til tider kan det være tungt. Det å gå gjennom hormonbehandling føles litt som å gå gjennom en pubertet nummer to, forteller han lattermild.

Identitet og språk

For Eide tar kjønn og identitet mye plass i livet. Det å identifisere seg som transkjønnet var en lang prosess, mye fordi det å forstå sine egne følelser kan være vanskelig når begrepene for å beskrive dem ikke er så tilgjengelige, tror han.

Bacheloren i kjønnsstudier som han nettopp ble ferdig med har gitt ham et bedre ordforråd når det kommer til kjønn og identitet.

– Jeg visste ikke at det gikk an å være transperson og få hormoner da jeg vokste opp i Ålesund. Jeg visste jo at man kunne være lesbisk og være en mer maskulin kvinne, og tok liksom de kategoriene som var tilgjengelig i hyllene i butikken, sier Eide og ler.

I oppveksten var han sjenert og holdt seg mye for seg selv. Han tror at det kan være vanskelig  bli kjent med noen som ikke klarer å uttrykke seg ordentlig, slik han selv opplevde at han ikke fikk til.

Skulle hete Joakim

Nå utstråler han både ro og selvtillit mens han forteller Studvest om sin opplevelse av å komme ut og de fine reaksjonene han har fått av både bekjente og de nærmeste. 

Broren hans var glad for å «endelig kunne bruke ordet “bro” i dets rette forstand». Og det tikker stadig inn varsler på telefonen om at besteforeldrene har vippset for å hjelpe med sparingen til toppkirurgi.

Det er likevel med skjelvende stemme og antydning til tårevåte øyner at han forteller om da han sa til moren sin at han heller ville bruke navnet foreldrene hadde planlagt for ham dersom han ble født som gutt.

– Tatoveringen jeg har på armen er dedikert til mamma. «It’s about living».

Han ser ned på armen sin med et smil.

– Jeg har lært av henne at det viktigste er hvem du er og hva du gjør, ikke nødvendigvis at du følger strømmen. Hun har alltid vært opptatt av at det er lov å være rar, sier han varmt.

Han opplever imidlertid ofte å få spørsmål av typen «Er du født i feil kjønn?» eller «Hva het du før?».

– Det er spørsmål som peker på at det liksom er noe galt med meg. Hvorfor er det så viktig hva jeg het før hvis du vet hva jeg heter nå, du vet hvem jeg er, og du ser at jeg har det bra?

Fra usikkerhet til aktivisme

Nå bruker Eide mye av tiden på å fortelle om sin opplevelse rundt det å være transkjønnet. Han har vært lokallagsleder for Skeiv Ungdom i Møre og Romsdal og deltar stadig på panelsamtaler.

– Det handler om å skape den representasjonen man selv ønsker å se, fastslår han.

I disse dager er den tidligere så sjenerte Eide aktuell som protagonist i prosjektet In First Person. Prosjektet er i regi av den Bergensbaserte performancegruppa 71BODIES, og som en del av prosjekter er han også paneldeltaker i serien «The House».

Serien er på ti kapitler som streames digitalt og portretterer ni transkjønnede sine opplevelser og refleksjoner rundt det å være transkjønnet i møte med samfunnet, gjennom dans, performance-kunst, film og samtaler.

Dekker menneskekropper med blomster

Eide deltar i to av panelsamtalene, og i september skal han selv opptre med kunsten sin.

– Denne gangen bruker jeg ikke lerret eller maling, men dekker levende menneskekropper med blomster, forteller han.

Maling og tegning ble hans fristed hvor han kunne være den han ville være, ikke den verden ville han skulle være.

– Det å skulle være sammen med andre mennesker i mitt kreative rom, er å invitere dem inn i noe veldig intimt. Det er skummelt, men fint å frigjøre kunsten og å la den få betydning for noen andre enn meg selv, sier Eide.

Han håper at han kan være en som kan vise at en kan uttrykke seg gjennom kunsten i mangel på et vokabular for følelsene en har.

– Man trenger gjerne et annet uttrykk. For meg har det vært kunsten, der er ikke kjønn nødvendigvis så viktig, avslutter han.