Jeg reiser alene

Det var dette semesteret jeg skulle langt vekk fra Norge og det velkjente. Jeg skulle oppleve en verden jeg aldri har hatt innsikt i før. Midt-Østen og Nord-Afrika i ett. Jeg skulle drikke Kairo rett fra flaska, og absorbere kultur, språk og politikk, med en attitude som ligner skiltet barn under ti får rundt halsen hvis de reiser med fly. Jeg skulle være ene og alene. 

Ja, hvis du ikke regner med Morten da, som også skulle reise fra UiB, med samme motivasjon. Sammen reiste vi ned til oldtidsbyen, full av begeistring. På flyplassen står vi i taxikø med Inger som skulle vise seg å være vår nye medstudent. Fra Oslo. Jaja, vi er jo i samme båt, så det er jo like greit å holde sammen. Egentlig er det jo like greit å flytte sammen, som vi da også gjorde. 

Så kom første skoledag. På med ranselen, og av sted gjennom ørkensola til campus, hvor «egypt-time» rår, og dermed ender vi opp med å vente en god stund. Så kommer det to portugisere. Så en amerikaner. «Så det er sånn det er å være utvekslingsstudent», tenker jeg, litt for fort, ettersom det deretter kom ramlende inn nordmenn i hopetall. Til og med en  jevngammel sambygdning fra Brønnøysund som jeg aldri har møtt før. Det i seg selv ville vært rart i Brønnøysund, så tenk deg hvor rart det er i Kairo. I tillegg er det enda flere norske studenter inne i velkomsthallen som venter på at begivenhetene skal starte. 

Så her sitter vi da. I vårt norske kollektiv, og ser på «Side om side» og «Nytt på nytt», med tacokvelder i ny og ne. Min tanke om å forsvinne inn i den arabiske verden gikk ikke helt etter planen. Og vet du hva? Det er faktisk helt konge. I en hverdag som er fullstendig ulik den man er vant til, er det godt å ha noen å diskutere regjeringens siste bom-tiltak med, eller om det som skjer i «Exit» er sant eller ikke. 

Jeg har allerede invitert på julegrøt-fest første søndag i advent.

• Les også: To sider av The Mother City
• Les: En Obronis bekjennelser