Juleheltinnene

#metoo-kampanjen har i det siste vært en rullende snøball som har opparbeidet seg en betydelig størrelse. Realiteten er at også i Norge, der vi trodde slike ting ikke skulle skje, har kvinne etter kvinne stått fram med sin fortelling om seksuell trakassering. Snøballen har heldigvis et godt klima i Norge, og den skal ikke stoppe før den har kommet dit den vil.

Julen er en tid for kjærlighet, samhold og kos. En tid for barna som skal se på julekalenderen på tv og fortsette å bygge snømenn- og kvinner. Barna som er den neste generasjonen, som skal lære seg den rette måten å behandle kvinner.

Til tross for at jeg er selverklært barn i julen, sluttet jeg å tro på julenissen for en stund siden. Jeg er heller ikke kristen. Det er altså ikke julenissen eller Jesus’ fødsel som gjør at jeg alltid gleder meg til julen.

De virkelige heltene for meg i julen er alle de sterke kvinneskikkelsene vi ser. Kvinneskikkelsene jeg har sett gjennom hele oppveksten og som den neste generasjonen nå koser seg med foran tv-en. For meg startet det med Turte. Den modige blånissen som redder nissejenta, til tross for den ekstreme raseforskjellen. Her har mange mye å lære.

Videre får vi følge historien til Nissejenta i Jul på Månetoppen, som praktisk talt ender rasekrigen mellom blå- og rød-nissene. I fjor fikk vi servert enda en nydelig julehistorie gjennom Snøfall, med Selma som aldri mister håpet om en ordentlig jul. På julaften ser vi stakkars Askepott reise seg fra asken, og Sonja som gir livet tilbake til julestjernen.

Dette er portretteringer vi skal være stolte av. For oss studenter og andre voksne mennesker, er dette verdier vi må ta med oss videre. Særlig er dette viktig i julebordsesongen. Utenom å takke NRK for gode julesendinger, vil jeg rette den største takken til alle kvinner som har stått frem i denne mørke tiden frem mot jul. Videre hiver jeg meg på snøballrullingen og sier #metoo.