Led meg (ikke) inn i fristelse

Jeg har alltid vært opptatt av å følge regler. Helt siden jeg som åtteåring ble tatt i å deale stjålne viskelær fra det lokale treningssenteret i skolegården (sorry, mamma), har jeg stort sett holdt meg på den riktige siden av lovens lange arm.

Men nå har jeg syndet.

Det var en fredag kveld i november, og jeg befant meg på julebord. Vanligvis tenker jeg nøye gjennom konsekvensene av mine handlinger, men denne kvelden kunne jeg kjenne at jeg var svak.

Det skulle vise seg at jeg hadde rett: Jeg trengte ikke så mye vin innabords før mitt moralske kompass begynte å peke i alle himmelretninger på én gang.

Jeg hadde allerede vært inne på tanken noen dager tidligere. Jeg hadde diskutert med meg selv, frem og tilbake, om dette var året jeg skulle kaste alle mine moralske retningslinjer til side – og bli en av de lovløse.

Foreløpig hadde jeg vært sterk. Helt frem til venninnen min satte den forbudte drikke foran meg, hadde jeg klart å utsette synden. Jeg så for meg hvordan angeren ville bre seg i kroppen og hvordan jeg ville føle meg som et dårlig menneske etterpå.

Det skulle vise seg å ikke være nok.

Før jeg visste ordet av det hadde jeg kastet meg over den, og i samme sekund husket jeg hvor deilig det føltes å være lovløs. Julebrusen rant nedover halsen – jeg kunne kjenne smaksløkene fryde seg over den endelige tilfredsstillelse. Til min store overraskelse var det ikke anger som bredte seg i kroppen, men en fantastisk følelse av lykke og tilfredshet.

Jeg hadde brutt 1.desember-loven. Og jeg angret ikke et sekund.

Neste år, når noen spør om jeg vil ha julebrus før 1.desember skal jeg svare følgende: Led meg ikke inn i fristelse, jeg kan gå selv.