Mafia, spritz og Little Scandinavia

Byen jeg bor i heter Padova, ligger i Nord-Italia, og er omtrent på størrelse med Trondheim. Universitetet har 65.000 studenter, og innad i Erasmus-kvoten er de fleste studentene fra nettopp NTNU. 

Det vil altså si at jeg har klart å flytte utenlands til en by jeg aldri har hørt om, uten å ha muligheten til å si hva jeg vil, når jeg vil. 

Å flytte har likevel ført med seg nye opplevelser, som å leve uten D-vitaminmangel. Som vestlending har det faktisk vært et kultursjokk for meg å, for første gang i livet, oppleve flere solskinnsdager enn regnværsdager. 

I skrivende stund har temperaturen bikka 20 grader, men italienerne observeres likevel med både kåper og dunjakker. Som en allerede overopphetet nordmann er dette uforståelig. 

Det er ikke bare temperaturdreven oppførsel som skiller meg og italienerne. Kulturutvekslingen mellom meg og Italia var ikke så lett som jeg hadde innbilt meg. Gastronomisk sett har jeg kastet det norske kjøkkenet ut av flyvinduet, men sosialt sett stotres det fremover. 

Forståelig nok er ikke italienerne så glad i å omgås andre om man må snakke engelsk. Likevel har jeg lurt meg inn på et gruppeprosjekt med bare italienere, og prøver mitt beste på å endre status fra klassekamerat til venn.

Mitt mest ektefølte forsøk på integrering er mitt elendige grunnlag til å bedrive italiensk konversasjon. Italienskkurset har til nå gitt meg bred nok tallkunnskap til å forsøksvis prute på markedet. Om uttalen ikke lander hos selgeren kommer man uansett ganske langt med gestikulering. 

Selv om det er litt manko på språk og italienske bekjentskaper, er det internasjonale miljøet veldig tilgjengelig. Og godt er det, for utveksling er i seg selv så overveldende at det å få servert et sosialt miljø på sølvfat er upåklagelig.

Her har jeg opplevd å møte både meg selv og våre norske stereotyper i døra. Det er ytterst få samtaler som engasjerer oss norske Padovianere mer enn å overbevise andre internasjonale om at skarre-r og rulle-r gjør at vestlandsk og østlandsk så og si er to helt forskjellige språk.

På hjemmebane er sirkelen begrenset til et skandinavisk miljø. Gata mi er forøvrig omdøpt til Little Scandinavia, da vi alle deler på en skandiofilsk utleier med 10 leiligheter, disponert av NTNU-, UiB- og Århus-studenter. Jeg risikerer altså å ha levd i utlandet i et halvt år og komme hjem med fire danske venner som de mest eksotiske bekjentskapene jeg stiftet.

Utleier er ikke bare skandiofil, men bærer også et av de vanligste mafiaetternavnene i Italia. Ingen i Little Scandinavia tør derfor å sette spørsmålstegn ved hennes utleiebuisness, og fjorårets leietakere betalte konfliktfritt hele husleien i kontant. Vi har observert at navnene våre er fjernet fra postkassen. To ganger. Alle mistenker at vi iallfall ikke er offisielle leietakere i noe italiensk register. 

Men i en hverdag preget av en konstant lykkepromille er det ingen plass til bekymringer om byråkrati. I Padova har jeg erfart at klokka alltid er Aperol Spritz. Denne selvlysende oransje drikken er selve bybildet.

Spritz er derfor det eneste riktige å bestille om man er en gruppe som møtes. Jeg ble møtt av latter da jeg kom tilbake til min studiegruppe bestående av to italienere, med en kopp kaffe. De tok den fra meg og signaliserte til servitøren at han skulle komme med tre spritz, pronto!

Forhåpentligvis vil det gå like kort tid å føle seg italiensk, som det tok å bygge ut kaffen med den selvlysende, oransje drikken.