PÅSKEKRIM: I mørket er alle gondoler grå

– Jeg skal til Geilo.

– Jeg skal til Voss.

– Jeg skal til Hemsedal.

– Hvor skal du på påskeferie, Knark?

For et ustanselig mas! Knark Kneum, doktorgradsstipendiat i nordisk litteratur på HF, følte ikke han hadde hørt noe annet enn påskeprat, ja, siden sist påske. Og nå var altså tiden her igjen. 

Påsken. Han hadde ikke mye til overs for denne mystiske høytiden som aldri klarte å bestemme seg for hvilket tidspunkt på året den ville befinne seg på. 

Aller helst kunne han tenke seg å bruke disse gratis fridagene på å begrave seg enda mer i de inngående litteraturstudiene sine. 

Siden høsten for tre år siden hadde han arbeidet med en avhandling med tittelen «Utrolig smarte og utrolig alkoholiserte bergenske kriminaletterforskere». Det var et nærmest altoppslukende arbeid. 

Dag ut og dag inn fordypet han seg i blodtørstige arveoppgjør, utspekulerte familiemordere, dryppende kniver og rykende pistoler. Men Knark syntes ikke det ble for mye. 

Nei, for jo dypere dypdykk han dykket, jo mer fascinert ble fascinasjonen hans for disse snartenkte og sjarmerende krimetterforskene. 

Ja, hvis ikke han hadde studert nettopp litteratur, kunne han nok ha tenkt seg … Nei, det fikk bli med tanken.

– Skal du på påskefjellet i år, Knark?

Det kunne han virkelig ikke tenke seg, uansett hvor mye folk fristet med lange, iskalde skiturer, gammel, innskrumpet appelsin og andregrads forbrenning i trynet. Nei, påskefjellet var ikke noe for han.

Men en tur på Ulriken kunne han alltids unne seg. En ekte bergenser er kanskje ikke overbegeistret for å bevege seg med planker under beina, men fjellet var han ikke en generell motstander av.

Nå hadde jo til og med gondolene gjort det mulig å se ned på sine medbergensere uten å anstrenge sundrøykte lunger. Var han riktig heldig var det folketomt der oppe også. 

Akk, nei. Allerede i gondolen som skulle frakte ham til Ulrikens topp brast påskero-idyllen. Rett før avgang hadde en broket skare kvasiintellektuelle brøytet seg inn i den trange metallboksen. Knark ville helst gått av og ventet på neste, men rakk bare å tenke tanken før dørene gikk igjen og buret ham inne med mennesker han allerede foraktet.  

Gondolen satte av gårde med et lite rykk. Forsamlingen steg bratt oppover, og Knark kjente blodtrykket gjøre det samme. Rundt ham hørtes kakling om Kafka og de etiske kvalene ved å konsumere Kvikk Lunsj. 

Ingen av dem så ut til å respektere at Knark brygget på en rungende bakrus. For å stagge et begynnende raseriutbrudd prøvde Knark å distrahere seg selv ved å øve på deduksjonens kunst. 

Han lot sitt granskende blikk fare over forsamlingen. Hvem var disse kaklerne, egentlig?

En altfor trivelig fyr i nikkers med det norske flagget godt plantet i sekken hadde allerede tatt ut termosen og begynt å fylle kaffe. Han hadde mye på hjertet.

– Det heiter definitivt på Voss og ikkje i Voss. Eg blir så eitrande forbanna av slikt, sa han til sin sidekvinne.

Kult, tenkte Knark. Kanon. Er vi fremme snart? 

I går hadde Knark lovet seg selv at han ikke skulle drikke mer av eggelikøren enn at han hadde igjen noe til Jesus gjenoppsto. Det var ikke så lett, for den likørkartongen var farlig lik melkekartongen.

Han stusset over en jente i Che Guevara t-skjorte. En sånn hadde han ikke sett siden fadderuken på HF. Det var åpenbart at hun mente radikalt alvor. For å fjerne all tvetydighet var Che akkompagnert av en grønn beret med en rød stjerne, samt et gigantisk palestinaskjerf slynget om halsen.

I et øyeblikk av alkoholindusert påskeparanoia fryktet Knark at hun visste at han ikke hadde betalt medlemskontingenten sin i Rød Ungdom siden 2005.

Heldigvis rakk ikke paranoiaen å ta overhånd. Noen snakket om penger. Det kunne Knark alltids trenge mer av. Bevilgningene til stipendiatet hans hadde latt vente på seg. Det skyldtes åpenbart maktkamper på instituttet, men hva kan man gjøre?

En ung dame snakket fort med en eldre kvinne. Knark gløttet bort på dem og lurte på hvorfor man ikke bare kunne bruke en enkel hårstrikk i stedet for en masse pinner for å holde håret oppe i en sånn klump?  

– Jeg kjøpte bitcoin i 2010. Det var bare sykt random der og da, men det er helt sykt hva som skjer med blockchains om dagen. Etherum point 2 er det nye internettet, og vi trenger ikke mer fiat-penger. Visste du at ekte penger ikke egentlig er virkelig? Dette er også en mulighet for transaksjoner til å…

Jenten med den irriterende frisyren fortsatte å snakke. Knark sonet ut. Var dette en sånn tikkitok eller pinstagram? Han hadde hørt at man kunne tjene mye penger på slikt hvis man var smart.

Den eldre kvinnen virket hyggelig nok. En gammel, men kjernesunn dame. Hun hadde uniform fra Sammen og skulle visst opp på Ulriken for å plukke urter. Hun hadde i hvert fall en saks og en boks hvor det sto «Urter». Var hun den eneste som ikke hadde sagt noe ennå? Eller hadde han bare innbilt seg alt sammen?

Helt til høyre i gondolen sto en dame Knark dro kjensel på. Det var i grunn henne mesteparten av agget han brygget på for tiden var rettet mot. 

Sjefsutdanningsinspektørdronning Margrethe Parken. At hun absolutt ville omprioritere de verdifulle litteraturmidlene over til bærekraft, energi og det grønne skiftet, kunne han virkelig ikke forstå. De hadde jo plenty av grønt på HF også.

Ved siden av Parken la Knark merke til en lav jente som stirret rett over han. Nei, etter hvert la Knark merke til at det faktisk var på hodet hans hun så. 

Hun hadde en tote-bag hvor det sto «Go Vegan» og en slags hjemmeheklet hette som ikke hang sammen med noe klesplagg. 

Knark kjente svetten piple i pannen. Skjønte hun at bremmen på hatten hans var autentisk mink? Han krysset fingrene. Han orket virkelig ikke et passiar om bruken av gammelt dyreskinn nå.

Jeg skulle hatt noe hummus til å distrahere henne med, tenkte Knark. De har jo til og med fått en ganske god en på butikken i det siste. 

Knark var ikke i form til noe av dette. Gud, eller Jesus – han trengte et påskemirakel.

Akkurat da den tanken var ferdig tenkt, stoppet vognen med et rykk og Knark ble slengt i gulvet med de andre passasjerene. Rommet ble mørklagt, og i noen få sekunder var det helt stille. 

Endelig litt påskero, tenkte Knark der han lå. Men det varte ikke lenge før det lød iltre stemmer, knuffing og utrop. Alle kavet for å komme seg på bena igjen. Knall, tenkte Knark, som omsider hadde greid å reise seg etter fallet. Panikk i en gondol var akkurat det jeg trengte nå. 

Etter et raskt overblikk kunne han konstatere at de fleste andre også sto på to ben, men én av stakkarne var blitt liggende igjen. Hadde hun slått hodet og mistet bevisstheten?

– Unnskyld. Beklager, kan du slippe meg forbi? Han snek seg gjennom menneskemengden.

Da han kom bort til den livløse kroppen, bøyde han seg ned og kjente etter puls. Han fant ingen.

Damen var død.

En trillion tanker fór gjennom Knarks hode: Hvordan kunne hun bare ha falt om på stedet og mistet livet? Var hun egentlig fire ganger så gammel som hun så ut?

Han la etter hvert merke til det mørke omrisset som spredte seg ut fra kvinnens kropp: hun lå badet i blod. Damen var drept.

Ut fra brystet hennes stakk håndtaket på det som måtte være drapsvåpenet. Det var for mørkt til at han så nøyaktig hva det kunne være.  

Plutselig fikk Knark en ny tanke. Dette var hans sjanse til å skrive seg inn i sin egen doktoravhandling! Nå skulle han – utrolig smart og utrolig alkoholisert som han var – redde dagen.

– Frys! Ingen forlater åstedet! sa han høyt og tydelig – og temmelig unødvendig, ettersom de sto fast i gondolen, og ingen kom seg noen vei.

Forsamlingen ble stående og stirre avventende på Knark.

Knark lot blikket fare rundt i gondolen. Hvem hadde dratt i nødbremsen? Og hvor var egentlig den? Vel, først og fremst måtte han finne ut av hvem det var som lå død ved føttene hans.

– Er det noen som kjenner denne damen fra Sammen? Hvem er hun?

– Det der er hun som aldri kjenner meg igjen, kom det fiendtlig fra kvinnen i dress.

– Og hvem er du, spurte jenten som hadde snakket om Etherum.

– Sjefsutdanningsinspektørdronning Margrethe Parken, men det fikk visst den kantinedama der aldri med seg. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Nå slipper jeg kanskje å vise ansattbevis i kantina igjen!

Knark kikket ned på liket og fikk øye på noe som stakk ut av skjortelomma. Han bøyde seg og tok ut et visittkort. «Wenches kantine», mumlet han for seg selv.  

– Jaså, vi snakker om et drap på en uskyldig kantinedame, sa han høyt til forsamlingen. Er det noen som kan forestille seg hvem som ville henne noe vondt?

– Kanskje det var en fortvilet, underernært student som har blakket seg på all den dyre maten i kantinen, lød en stemme. Knark snudde seg for å se hvem det var som snakket, og fikk øye på damen med beret.

– Hvis hun bare hadde hørt på meg, hadde hun kanskje ikke vært død nå.

– Hvem er du? Og hva mener du med det? 

– Jeg er Sucy A. List, og det er ikke lenge siden jeg foreslo at man skal justere kantineprisene etter foreldrenes inntekt, men ble blankt avvist. Det er blodig urettferdig, for det er en kjent sak at rike foreldre sponser barna sine. De som ikke er like heldige, bør få lavere priser.

– Nå vel, sa Knark. Han var ikke overbevist om at høye kantinepriser kunne være motiv for drap, men ingenting var umulig i dette speisa scenarioet. 

– Er det noen andre som har tanker om hva som kan ha skjedd?

– Vel, det kan jo være karma som tok livet av henne. Hun serverer jo tacobaguette med kjøtt hver eneste dag, eller vent, det er kanskje hver fredag når jeg tenker meg om, kom det syrlig fra en annen kant.

Knark kikket bort på kvinnen som snakket. «Hvem er …»

– Jeg er Vegina Grønn, og jeg nekter å bruke tid på å diskutere uvesentligheter. At dere gidder å snakke om kantinedamer som dør når økosystemene kollapser! Hva er viktigst? Én kvinne eller tusen millioner planter? Vi kommer alle til å dø uansett.

– Å, hold kjeft, smalt det fra den yngste jenten.

Knark flyttet blikket mot henne. 

– Og hvem er du? Går du også på universitetet?

– Nei, lol det ville jeg aldri gjort, jeg går på NHH, men jeg kommer nok til å ditche det snart. Det er i hvert fall fetere å lære om penger enn de dumme tingene dere surrer rundt på Høyden og snakker om, men jeg syns faktisk ikke siviløkonomi heller er realistisk nok. 

Hun kastet på det bølgete håret og fortsatte. 

– Jeg kan kode hva det skal være og tjene massevis av krypto. Derfor kaller de meg Krypto-Kari. Ja, faktisk bør man kunne betale med krypto over alt, fra kantiner til NRK-lisensen. 

Knark himlet med øynene. Han gadd ikke bruke tid på slike diskusjoner nå. I stedet vendte han oppmerksomheten mot en kar i mariusgenser som sto og mumlet for seg selv.

– Du der! Hva sa du? Det du sier der kan du kanskje dele med hele … klassen?         

– Eg har ei von om at menyen skal verte betre no. Det hadde vore ein fryd om det kunne stå røykelaks i staden for røkelaks. Og kanskje eg kunne få servert vossafår i staden for italiensk salami. 

– Er ikke du han fyren i Bergensk Lidende som alltid skriver på nynorsk?

– Jau, det er eg som er Jeins Kidel og eg skriv-skreiv-har skrive betre enn alle dei tilsette i Saman-kantina til saman. Når eg tenkjer meg om, kjenner eg att den forulykka kjøkenmeisteren. Det var ho som flirte hånleg av meg då eg foreslo at «quinoa» burde skrivast på godt norsk: Kvinekorngraut.

– Aha, det var ham! utbrøt Margrethe Parken. Hun rettet en dirrende pekefinger mot landsmålsforfekteren. Lufta skalv i den svaiende gondolen. Hadde Knark vært en kattepus hadde værhårene hans strittet som på en skremt kråkebolle. Han fornemmet det rett før det traff – skredet.

Parkens påtalende pekefinger hadde utløst et skred av anklager blant dem. Alle anklaget alle, utenom seg selv. Det stinket motiv fra hvert et hjørne.

Det knaket i Knarks knivskarpe knoll. Motiver, mistenkte, mordvåpen – alt han hadde observert det siste kvarteret kvein i kraniet hans som kattunger i en kvern. Det kunne være hvem som helst.

Faen, hva var det han holdt på med? 

Han var jo ingen kald detektiv. Han var en patetisk litteraturstipendiat som ikke klarte å skrive en avhandling en gang, og nå var han innesperret med en morder. 

Han kjente blodet banke bak øynene, en dundrende dunking i hele hodet. Om han bare hadde fått sitte på kontoret der det var ro til å tenke kunne han løst dette, men nå ble han dratt av gårde i et tankekjør. Han famlet etter nødbremsen. Den var fremdeles ikke å se.

Det rykket i taubanen igjen. Da gondolen begynte å bevege seg, rullet drapsofferet over på siden. Nå kunne Knark endelig se hvilket våpen som hadde forårsaket dødsfallet. Men han forsto fremdeles ikke helt hva det var. Det minnet om en lang og veldig tynn nål. Hvor hadde han sett den før?

Med ett begynte brikkene å falle på plass. Én etter én ledetråd puslet seg sammen til et abstrakt bilde, som etter hvert ble skarpt som en klar morgen.

Vel fremme på Ulrikens topp åpnet dørene seg for en politipatrulje som var sendt ut for å ivareta traumatiserte taubane-turister, uvitende om hva som hadde funnet sted. 

– Konstabler, sa Knark med en myndig selvsikkerhet.

Han trakk pekefingeren opp fra frakkelommen som en revolver ut av hylsteret. Bestemt, men rolig lot han den falle på et forskrekket ansikt. 

– Her har dere morderen.

Vet du hvem morderen er? Send svar og begrunnelse til kulturredaktor@studvest.no og vær med i trekningen av en deilig påskepremie. Svaret avsløres 2. påskedag på Studvest.no.