Pia studerte mens hun var kreftsyk

Det var dagen før russebuksa skulle vrenges i Kristiansand. 18 år gamle Pia Alexandersen fikk den tøffe beskjeden: Kulen hun hadde funnet på halsen inneholdt kreft.

– I russetiden lever man etter mottoet «no worries». Men det blir jo en del vanskeligere når man har en dødelig sykdom.

Selv om det var en skremmende beskjed å få, var ikke Pia så overrasket over svaret. Moren hennes hadde hatt kreft få år tidligere, og det var ikke noe nytt for familien.

– Vi var nærmest vant til det, forteller sørlandsjenta.

Samtidig passer det aldri for noen å bli syk. Pia skulle flytte hjemmefra for å studere i Bergen etter videregående. Det stod nå i fare.

Mistet alt håret

Gjennom andre klasse på videregående hadde Pia vært mye syk. Hun følte seg utmattet, kvalm og rundt juletider i 2015 ødela hun ryggen sin. I den anledning ble det tatt mange blodprøver.

– Men så kjente jeg at jeg hadde en kul på halsen. Jeg tenker alltid det beste om alt, så jeg trodde virkelig ikke at det var kreft.

Pia tok feil. Det viste seg imidlertid at hun hadde lymfekreft, av typen Hodgkins lymfon (se faktaboks). Hun hadde etter hvert kreft i lymfeknuter i store deler av det øvre brystet.

Det ble derfor lite tid til å feire avslutningen av videregående. Kulen på halsen måtte fjernes, og hun begynte på cellegift umiddelbart. Pia har få eller ingen bilder fra tiden etter at hun startet med behandling. Hun mistet alt håret etter den andre runden med cellegift.  

Studerte uten vitnemål

De var umulig å fullføre eksamenene på videregående. Men Kristiansand-jenta hadde allerede søkt seg til studier i Bergen og var fast bestemt på at hun skulle begynne likevel.

– «Er du helt sikker på at du skal studere?» spurte folk meg, men det var det eneste jeg ville. Å studere var min største motivasjon da jeg ble syk, forteller hun.

På egenhånd fant hun ut at det var mulig å begynne på studiene uten vitnemål. Pia kom inn ved Universitetet i Bergen (UiB) på et betinget opptak. Det innebar at hun kunne begynne å studere så lenge hun tok de manglende eksamenene i løpet av høstsemesteret. Klarte hun ikke det, ville hun miste studieplassen.

Hun bestemte seg dermed for å ta de tre manglende eksamenene fra videregående samtidig som hun fullførte sitt første semester på årsstudium i psykologi ved UiB med tilhørende eksamener.

Det tillot imidlertid ikke sykdommen.

Tilbakefall i fadderuken

Rett før hun skulle flytte til Bergen, hadde Pia fått beskjed om at hun kun ville trenge stråling – cellegiftkuren skulle hun være ferdig med. Strålebehandlingen skulle hun få på Haukeland universitetssjukehus hver dag i en måned.

Dermed pakket sørlandsjenta sakene sine og flyttet alene til Bergen for å bli student.

Pia fant seg til rette i vestlandsbyen. I fadderuken festet hun sammen med sine nye studievenner, men gleden skulle vise seg å bli kortvarig.  

– Den andre dagen i fadderuken våknet jeg opp fyllesyk, slik de fleste andre gjør. Så ringte legen meg. «Du må inn i morgen og begynne på en ny cellegiftkur», sa han.

Det var en stor skuffelse for Pia. Hun hadde akkurat tatt fatt på en ny hverdag, men ble tvunget til å avbryte den før hun i det hele tatt var kommet ordentlig i gang. I stedet ventet en ny runde med cellegiftsbehandling. Svulstene var flere enn legene først hadde trodd, og Pia fikk beskjed om at hun måtte forberede seg på to nye måneder med hårtap, utmattelse og andre symptomer behandlingen kunne medføre.  

Hun deltok så godt hun kunne i undervisningen, men på grunn av behandlingene på Haukeland var hun mye borte. Det høye fraværet gjorde at hun falt utenfor i studentmiljøet.

– Jeg hadde ikke fortalt så mange om at jeg hadde vært syk, og jeg følte alle de som faktisk fikk vite det behandlet meg annerledes etter at de fikk høre det.

Cellegitsbehandlingene varte fram til november. Da var mesteparten av semesteret gått, og i mellomtiden hadde de andre blitt godt kjent med hverandre.

Leste til eksamen under strålebehandlingen

Det var bare å glemme psykologi-eksamenene, men 20-åringen klarte å gjennomføre de tre eksamenene fra videregående til tross for behandlingene. Hver eneste dag satt hun og leste fysikk mens hun fikk behandling.

– Det var helt forferdelig, men jeg måtte bare komme meg gjennom det. Jeg satt faktisk og leste om stråling mens jeg fikk strålebehandling, minnes hun og ler.

I februar fikk hun vitnemålet sitt fra videregående. Pia var overlykkelig – endelig kunne hun fokusere på å være student.

I samtale med en tilrettelegger ved universitetet fant hun ut at den beste løsningen var å utvide årsstudiet. Hun tar dermed årsstudiet over to år og gjennomfører eksamenene i år i stedet.

Hun roser tilretteleggingen hun fikk i den usedvanlige situasjonen, og er glad for at universitetet valgte å gi henne muligheten til å studere.

Psykologistudenten tror de aller fleste i hennes situasjon ville gitt opp eller utsatt studiene.

– Hvorfor gjorde ikke du det?

– Det handler nok litt om stolthet. Jeg ville at sykdommen skulle påvirke meg så lite som mulig.

Staheten og stå-på-viljen har hun arvet fra moren sin, tror Pia.

– Mamma var i full jobb gjennom nesten hele sykdomsforløpet da hun hadde kreft. Vi er veldig like der.

Leder av Ung Kreft

Selv har hun ofte fått høre at «hun er for ung til å ha kreft». Men ifølge Kreftregisteret er hun slett ikke alene om å få sykdommen som ung: Mellom 2011 og 2015 var det i gjennomsnitt 246 kvinner og 245 menn i aldersgruppen 15 til 29 år som fikk kreft hvert år.

Mens Pia lå på Haukeland i våres, fikk hun en brosjyre om organisasjonen Ung Kreft. Det er en ungdomsorganisasjon som drives frivillig av unge mellom 18 og 35 år som selv er eller har vært berørt av kreft.

Brosjyren var Pias første møte med Ung Kreft, men det tok ikke lang tid før hun ble en aktiv del av organisasjonen. Etter et sosialt treff ble hun bedt om å stille til valg i hovedstyret, og ble deretter leder av Ung Kreft i rekordfart.

– Jeg drar ofte til Oslo på møter med Kreftforeningen og har telefonmøter én gang i uken. Det er en del jobb, men det er bare gøy, understreker hun.

Første november skal Pia på ettårskontroll. Det er først da hun får en indikasjon på om hun er frisk.

– Det blir veldig spennende. Jeg føler meg jo frisk, men jeg har fremdeles en til to dager i uken der jeg er helt utmattet og må ligge rett ut.

Psykologistudenten legger ikke skjul på at hun har travle dager. Men det er bare fint, synes hun.

– Jeg må ikke glemme å være en normal 20-åring, heller. Jeg er veldig glad for at jeg er så frisk som jeg er, og glad for alt jeg får være med på, forteller hun.

Pia følger nå et vanlig studieløp på årsstudiet i psykologi. Det har hun lyst til å fortsette med, forteller den besluttsomme studenten.

– Planen er å gå over på bachelor etter hvert. Jeg vil gjerne vise UiB at jeg var verdt å satse på.