Polarstudenten

Med et godt steinkast opp Christies gate treffer man et bygg som med tiden har blitt et landemerke i studentbyen Bergen: Universitetsmuseet. I en av museets ganger ligger kontoret til den ærverdige museumskuratoren. 

På kontoret sitter en skikkelse i dyp konsentrasjon, med hodet bøyd over et mikroskop. Han er ingen kjent figur enda, men om bare noen år skal han bli en av Norges største stjerner og en nasjonalskatt som skal sette lille Norge på verdenskartet som polarnasjon.

Mannen heter Fridtjof Nansen, året er 1888, og han er i sluttfasen på sin doktorgradsavhandling om slimålens nervesystem.

I en ny by

Studvest har vært i prat med førsteamanuensis i medisinsk historie ved Universitetet i Bergen og forsker i vitenskapshistorie, Magnus Vollset. Han kan mer enn de fleste om Fridtjof Nansens tid i Bergen.

Oppvokst på en gård utenfor datidens Christiania, viste Fridtjof seg kjapt som en naturinteressert gutt. En interesse som skulle følge ham over Hardangervidda og ned mellom De syv fjell.

Mens han bedriver studier innen zoologi i hovedstaden kommer han som 24-åring over en ledig stilling som kurator for museet i Bergen.

Jensen, den gamle kuratoren, har forlatt stillingen brått da bedre utsikter tilbød seg, og dette ga en åpning for unge Nansen. Kun han og tre andre søker på stillingen og det blir bestemt at man skal satse på den ukjente jyplingen fra Christiania.

Da Fridtjof Nansen ankommer Bergen er det enda ikke et universitet i byen. Museet er ikke bare en samling gjenstander – her bedrives også ledende forskning som samarbeider med institusjoner i resten av Europa. Noe av motivasjonen for å komme til Bergen ligger også i det å få jobbe for Daniel Danielsen, mannen som satte Bergen på kartet med sin forskning på lepra-basillen.  

Med en bauta som Danielsen som museumsleder var forskermiljøet i Bergen et som var meget opptatt av sin internasjonale anseelse. Medisin og havforskning var de ledende forskningsområdene, som gjenspeiles ved at museet hadde verdens største samling av hvalskjeletter på denne tiden.

Ateisten og pastoren

Fra et fromt borgerhjem med stramme normer i Christiania, får Fridtjof kjapt erfare de andre samfunnsklasser i Bergen, da han flytter inn hos pastoren Wilhelm Holdt og hans familie på Kalfaret.

Holdt og hans kone, Marie, har et sterkt engasjement for de fattige i Bergen, noe som har vært en fellesnevner for Bergens kirkevoktere opp gjennom historien. Dette engasjementet smitter med tiden over på unge Fridtjof. 

Wilhelm Holdt var kjent som en punktlig mann. Hans daglige rutiner ble gjort til samme tidspunkt hver eneste dag. Dette gjaldt å stå opp, spise frokost, være på jobb og til og med spise middag med familien til samme tid. En episode var han fem minutter senere hjemme, og familien hadde begynt å spise uten ham, til Holdts forlegenhet.

Mellom de fire vegger i Kalfarveien 32 opplever Nansen en nærhet og omtanke for de svake i samfunnet som han ikke har erfart tidligere. Hos familien Holdt leser de mange tekster høyt for hverandre og ateisten Nansen har nok mang en diskusjon om religion rundt bordet med prost Holdt.

Mange mener at medmennesket Nansen ble til i Kalfaret, og at tankene om å hjelpe de svakere i samfunnet ble med han resten av livet. I 1922 mottok han Nobels fredspris etter sitt arbeid for statsløse etter første verdenskrig.

Grønlandsdoktoren

I løpet av tiden i Bergen kommer en gryende trengsel etter eventyr, og med dette ideen om å utforske Grønlands indre, som på Nansens tid fortsatt er en hvit flekk på verdenskartet.

Til tross for at han gjør store fremskritt i forskning på mange felt, og tar initiativ til å få installert det første akvariet i Bergen, går mer og mer tid til å planlegge en ekspedisjon på ski over Grønland.

Med usikre utsikter om hva fremtiden ville bringe setter han ut fra Norge, bare et år etter planleggingen begynte, med målet om å krysse Grønland på tvers – en reise mange trodde han aldri skulle vende tilbake i live fra. Han har allikevel erfaring fra de polare områder etter en «studietur» til Grønland noen år før.

Bare dager etter han forsvarte doktorgraden, og før komiteen er ferdig med sin dom, legger han avgårde uten å vite hva slags dom doktorgradens hans vil få av de høye herrer i Norges akademia. 

Med en doktorgrad skrevet på engelsk kom allerede motgangen. En forsker med noen som helst kredibilitet skulle så absolutt ikke skrive på et språk som ikke var anerkjent av de norske forskerkretsene. 

• Les også: «Ola» er åpent homofil – fikk praksis på skole med omstridt verdidokument

Bedre ble det heller ikke av at det var nokså stor skepsis rundt Nansen sine funn rundt nervesystemet til slimålen, og under sin disputas fikk han hard medfart. Nansen tok nemlig til orde for at nervene besto av enkeltceller, stikk i strid med det rådende bildet av nervesystemet som rør. 

Superstjerne

Først etter å ha nådd målet, etter flere hundre mil over innlandsisen, når de frem til Godthåb på vestkysten av Grønland, hvor han til slutt får den endelige beskjeden om at han virkelig kan kalle seg doktor.

Nansen vendte tilbake til Norge som superstjerne, og ble et sterkt symbol på Norges suverenitet som nasjon i unionsoppløsningstiden. 

Han vendte imidlertid aldri tilbake til Bergen som fastboende, og forskningen hans rundt slimålen ble gradvis satt til side for andre hjertesaker, som å erobre Nordpolen, forske på havstrømmene og det internasjonale fredsarbeidet.

• Les også: Girls just wanna be gründere
• Les også Studvest-journalist Amalies kommentar: Koronaviruset – yay or nay?