Sammen foran tomme tribuner

Bergen serverer en av sine karakteristiske tunge regndager en onsdag tidlig i mars. Det blir mørkere og mørkere, så da skrus flombelysningen på over Arna-Bjørnars treningsfelt. Her trener Marte Hjelmhaug opptil seks ganger i uken, samtidig som hun studerer markedsføring og merkevareledelse på Høyskolen Kristiania.

– Jeg kan faktisk ikke kalle fotballen viktigere enn studiene. Som kvinnelig utøver er det et liv etter fotballen.

Hjelmhaug forteller at dersom kvinner og menn hadde hatt samme vilkår, kunne hun ha satset alt hun hadde på fotballen. Slik ting er nå, med svært få kvinner i Norge som kan leve av å spille fotball, ser de fleste seg nødt til å ta en utdanning i tillegg.

Hjelmhaug flyttet fra venner og familie i Sogndal etter førsteåret på videregående. Det for å spille for Sandviken Toppfotball.

– Jeg har hele tiden vært heldig med trenere som har gitt meg de utfordringene jeg trengte for å utvikle meg videre.

– Liker du utfordringer?

– Ja, innenfor rimelighetens grenser, sier hun mens hun trekker på smilebåndet.

–  Jeg drømmer om en jobb hvor jeg står opp hver dag og tenker at jeg skal gjøre det enda bedre.

Et tøft valg

Hjelmhaug er 21 år, men har allerede rukket å spille i Toppserien i fire og et halvt år, like lenge som hun har bodd i Bergen. Da hun var liten og spilte for moderklubben Sogndal, føltes det uendelig langt opp til damene i Toppserien. Nå har hun blitt «én av damene» som hun selv så opp til.

Toppserie-nivået regnes som toppidrett, ifølge Norges Fotballforbund. Dette året har det vært opp til hvert enkelt idrettsforbund hvem de vil definere som toppidrettsutøvere.

For ett år siden stoppet hele idretten opp. Det varte fram til juni, da det ble gitt grønt lys for at de beste fotballspillerne kunne starte opp igjen, litt etter litt.

Men ikke til enhver pris.

Spillerne i Toppserien ble nemlig pålagt total isolasjon fra andre mennesker i den mest kritiske perioden, dersom de valgte å spille fotball.

– Det var jeg ikke positiv til, som den eneste på laget. Alle de andre valgte fotballen, mens jeg valgte det vekk.

I denne perioden spilte Hjelmhaug fortsatt for Sandviken. Klubben fortalte henne at «det gikk fint», men selv følte hun ikke det samme. Da de strengeste restriksjonene ble opphevet og det vanlige seriespillet begynte på nytt, merket hun at valget hun hadde tatt gikk utover spilletiden.

Neste sesong ble hun hentet til Arna Bjørnar, en klubb som også spiller i Toppserien og hvor hun trives godt.

– Angrer du på valget du tok?

– Nei, det kan jeg ikke gjøre. Jeg står for det.

Reddet av digital undervisning

Herman Bredal Oftedal spiller midtback for FyllingenBergen, byens beste herrelag i håndball. Han ble hentet til klubben i forkant av forrige sesong, men har dessverre slitt med skade i foten i lang tid. Det hindrer ham imidlertid ikke i å dukke opp i hallen, klar til trening.

Det er faktisk hjørnefotball som står på dagens treningsplan for eliteserielaget. De vet nemlig ikke når neste håndballkamp blir, så i dag legges det inn ei økt med lek og moro.

– Hvis ikke det hadde vært for digital undervisning, tror jeg ikke jeg hadde greid det.

Oftedal beskriver den travle hverdagen med to treningsøkter om dagen og skole innimellom og når han får tid. Selv om han bor like ved BI, der han studerer økonomi og administrasjon, synes han hverdagen er mye lettere å organisere når alt foregår på skjerm.

Han trives på studiet sitt, men økonomi og administrasjon var ikke den opprinnelige planen.

– Jeg hadde egentlig lyst til å studere juss, men jeg kom ikke inn. Det var flaks, for det hadde jeg ikke orket.

Håndballfamilie

Oftedal er 20 år og lillebror til Stine Bredal Oftedal. Hun er kaptein på det norske landslaget og kåret til verdens beste håndballspiller. Han er i tillegg svoger til Sander Sagosen, kanskje verdens beste mannlige håndballspiller.

De færreste har så mange profilerte forbilder i nær familie.

– Jeg fikk tidlig se at det er mulig å nå langt. Og det hjelper absolutt å vokse opp med flinke folk, selv om de er en del eldre enn meg.

– Har du opplevd press?

– Ja, selvfølgelig. Men jeg er trygg på at gjør dette for min egen del.

Mye usikkerhet

Håndballsesongen ble som for alle andre idretter satt brått på pause da koronaen kom med sitt uanmeldte nærvær. Oftedal forteller at det har vært mye vanskeligere enn før og at sesongen har vært preget av mye usikkerhet.

– Jeg tror ikke folk helt har fått med seg hvor takknemlige vi er for å ha fått lov til å spille håndball. Jeg vet at jeg er heldigere enn de fleste studenter.

– Er det rettferdig?

– Ja, det er jo lettere å kontrollere oss når vi er så få. Og det er jo jobben vår.

Han trekker også fram at det ikke har vært et eneste tilfelle av korona i øverste divisjon på herresiden i håndball.

Sprintambisjoner

I friidrettshallen på Leikvang stadion utenfor Åsane, ser det nærmest ut som korona ikke finnes. Det myldrer av barn og unge som koser seg på friidrettstrening. Barn under 20 år har nemlig fått lov til å fortsette med fritidsaktivitetene sine, til tross for store begrensninger i idretten generelt. Det er derfor gruppen på rundt ti voksne gutter skiller seg ut blant alle de ivrige små i hallen.

Sondre Gjesdal er 22 år og konkurrerer for Gular Sprint. I tillegg studerer han IT på Høgskolen på Vestlandet (HVL).

– Jeg studerer jo litt for å få studielånet. De gangene jeg må velge mellom studier og trening, faller valget ofte på trening.

Gjesdal begynte ikke med friidrett før han var 15 og et halvt år, ganske sent med tanke på det nivået han hevder seg på i dag. Han er nemlig regjerende ungdomsmester i 200-meter, en tittel han inntil videre får beholde.

I år er nemlig Ungdomsmesterskapet avlyst.

– Hvor ser du deg selv om ti år?

– Da har jeg vært deltaker i hvert fall i ett OL.

Så det er OL som er drømmen?

– Ja, jeg kan jo ikke sikte lavere enn det, sier han med et smil. Jeg ser i hvert fall på EM som ganske sannsynlig.

Urettferdig nedstengning

–  Helt ærlig har det vært ganske behagelig å være alene i hallen, sier Gjesdal og refererer til perioden i fjor vår og sommer da toppidretten fikk trene relativt i fred. 

Da var nemlig alle andre idrettsutøvere begrenset av strenge koronarestriksjoner.

Norges friidrettsforbund har satt skillet sitt for toppidretts- og breddeidrettsutøvere på om de er med på visse satsningslag eller har deltatt på enkelte stevner, deriblant Hovedmesterskapet. Sondre Gjesdal havner innenfor grensene, men sier selv at inndelingen kan virke litt urettferdig.

– Jeg synes synd på de som er akkurat for gamle til å kalles barn og akkurat for dårlige til å ikke kalles toppidrett.

Der forteller han at han synes det burde være mulig å ha litt skjønn og for eksempel la kretsen avgjøre enkelttilfeller.

Noe annet han synes har vært urettferdig det siste året har vært felles nedstengning av hele idretten.

– Vi ble jo stengt ned samtidig som all kontaktidrett, sier han litt irritert.

Han ser for seg at viruset smitter lettere mellom idrettsutøvere som er i kontakt med hverandre.