Slik ser det ut på «det hemmelige museet»

Når en institusjon har eksistert i 75 år, slik Universitetet i Bergen har gjort, er det ikke rart at litt av hvert har kommet i universitetets besittelse gjennom årene. Noen ting står utstilt på Universitetsmuseet så alle kan se dem, noen står utstilt i gangene, så hvem som helst kan passere dem, mens andre ligger bak lukkede dører i helt andre lokaler.

– Bergen er verdens leprahovedstad, sier Magnus Vollset med stor entusiasme.

Leprahovedstad?

Det virker kanskje ikke som den mest staselige betegnelsen en by kan ha, tenker du sikkert nå. Lepra, også kjent som spedalskhet, er en kronisk bakteriesykdom som kan gi stygge hudutslett hos personene den rammer.

Så hvor kommer Bergen inn i bildet?

Det var nemlig her, i byen mellom de syv fjell, at leprasykdommen både ble klinisk definert og at leprabasillen ble påvist for første gang. Førstnevnte ble starten på prosessen med å finne en kur mot sykdommen.

Selv om de aldri klarte det, ble det gjort viktige oppdagelser rundt hvordan et samfunn skal forholde seg til uhelbredelige og smittsomme sykdommer. Og senteret for denne forskningen foregikk – ja, du gjettet riktig – i Bergen.

Det var dr. Gerhard Armauer Hansen, som nok kan regnes som tidenes mest berømte norske lege, som i 1873 klarte å oppdage at lepra skyldtes en basill. På den tida trodde man at en lepra var en arvelig sykdom som tilhørte bestemte familier, noe Armauer Hansens oppdagelse at den ikke var. 

I tillegg til historien som står skrevet, og behandlingsformene som etter hvert ble utviklet, står Minnerommet i Kalfarveien igjen som en tydelig materialisering av historien. Her er dr. Armauer Hansens kontor godt ivaretatt og gir et inntrykk av at det står igjen omtrent slik han forlot det.

Menneskeforsøket i 1879

Historien om oppdagelsen av leprabakterien kunne, som du kanskje har fått inntrykk av, vært en ren solskinnshistorie.

Resultatet er jo tross alt at sykdommen er mye mindre utbredt enn den noen gang har vært, og hvis vi ser litt stort på det, hadde vi kanskje ikke hatt det offentlige helsesystemet vi har i dag, hvis ikke vi hadde satset på behandling og forskning på leprapasienter.

Det var imidlertid det sistnevnte som skulle forårsake et ganske stort skår i gleden.

En dag på høsten i 1879, kalte Dr. Armauer Hansen, som vi hittil har trodd at var helten i denne historien, en pasient ved navn Kari Nilsdatter Spidsøen inn på kontoret sitt. Mens hun satt på stolen ovenfor pulten hans, tok en av legens assistenter tak i kroppen hennes og holdt henne fast.

Mens hun var fastholdt i stolen, skar Armauer Hansen et snitt under øyet hennes og smurte såret inn med puss han hadde tatt fra en pasient med en annen lepraform tidligere på dagen. Deretter sendte han henne av gårde uten å si noe mer. Armauer Hansen ville bevise at sykdommen var smittsom, ikke arvelig.

Hos enhver våken medisin- eller filosofistudent vil det nå ringe en alarmbjelle. «Å ikke skade» er nemlig ett av medisinsk etikks fire grunnprinsipper. Heldigvis.

Selv om det var en lang prosess, hvor Spidsøen først ikke ble trodd, ble dr. Armauer Hansen omsider dømt for menneskeforsøk og mistet retten til å praktisere som lege.

Han fikk imidlertid drive med lepraforskning en stund til, faktisk fikk han enda mer tid til dette siden han ikke jobbet som lege, men en slik dom i bagasjen har satt dype spor.

Sykdommen kalles nemlig Hansens sykdom flere steder i verden, men enkelte mener at menneskeforsøket var så grovt at Armauer Hansen ikke fortjener en slik ære, forklarer Vollset.

Vollset mener selv at det er lite lurt å bruke dagens etikk til å dømme fortiden.

– Fortiden skal forstås, ikke fordømmes – det er slik vi kan lære av den. 

I tillegg trekker Vollset fram at rettsaken gjorde at Norge fikk rettspraksis for retten til informert samtykke, mer enn åtti år før dette ble bestemt internasjonalt.

Inne på minnerommet ligger bevisene på at hendelsen fant sted. Armauer Hansens pult og stol er fremdeles intakt, og i glassmontre ligger dokumentene som bekrefter at han ikke lenger fikk jobbe som lege.

De uløste gjenstandsmysteriene

For oss som i all hovedsak har sett Haukeland sykehus utenfra, kan et steg innenfor hospitalets sterile porter medføre akutt mangel på retningssans. For hvis du prøver å navigere deg fra Augebygget til Blodbanken, kan du fort forville deg ned i gangene som går under sykehuset, populært kalt katakombene.

Nå er det ikke sikkert at du hadde klart å komme deg inn på ett av de mange rommene som kun åpnes med kort og kode, men da hadde du i så fall kunne endt opp i et stort provisorisk lager. Her befinner det Magnus Vollset kaller «de uløste gjenstandsmysteriene» seg.

Her har det havnet en god del medisinsk utstyr som ikke kunne tas med videre da sykehuset skulle flytte inn Sentralblokka i 1983. Ansatte på sykehuset gikk rundt og plukket med seg tingene de vurderte det som verdt å ta vare på. I tillegg har gjenstander fra distriktslegekontor, tuberkulosesanatorier, optikere og apotek havnet her.

Nå har Magnus Vollset sammen med flere studenter fått midler til å foreta en kategorisering og sortering av gjenstandene som befinner seg her. Vollset håper at de en dag kan bruke gjenstandene til forskning, undervisning og utstilling – kanskje til og med et helse- og medisinhistorisk museum.

Om det en gang skjer, gjenstår å se.