Snakker vi for mye om psykisk helse?

Du ser det på sosiale medier, du hører om det i kantina på Studentsenteret, du sitter på do på fakultetet, og der er det igjen. «Hvordan ta vare på din psykiske helse» står det på en plakat, med hjerter og oppmuntrende ord. Du scroller på TikTok, og du får høre at du har ADHD, autisme og er deprimert i samme video på 20 sekunder. Sykefraværet har sjeldent vært så høyt i Norge og de distriktpsykiatriske sentrene (DPS) er mer enn travle. 

Psykisk uhelse er et stort problem for både individet og samfunnet. Mange sliter, spesielt unge. De nyeste tallene fra Folkehelseinstituttet viser et økende antall rapporterte psykiske plager blant unge voksne de siste ti årene. Andelen er svært høy blant studenter. For kvinnelige studenter var det så mange som 40 prosent som rapporterte om psykiske plager, og for mannlige studenter lå det på 24 prosent. 

Så hvorfor er det slik at dårlig psykisk helse blant unge blomstrer som ugress etter en uværsdag i Bergen? Det finnes mange mulige forklaringer og du har nok hørt dem før. Sosiale medier. Ensomhet. Generasjon prestasjon. Kanskje grunnen er at unge forventer for mye av livet. Forventingen om en evig sommerdag. Men nei da. Livet innebærer oppturer, nedturer, og helt flate, innholdsløse, kjedelige turer. Kanskje vi har blitt for late, som den eldre generasjonen liker å si. «Orker ikke» har blitt en sentral del av vokabularet, og kanskje vi bare ikke orker å ha god psykisk helse lenger. Eller kanskje vi i dagens samfunn snakker for mye om psykisk helse. 

Psykologien forteller oss at vi konstruerer vår egen virkelighet. Dette gjør vi ved å rette oppmerksomheten mot det som har betydning for oss, som skaper et bilde av hvordan verden er. Er det mulig at vi kaster et for sterkt, hardt lys på vår egen psykiske helse? Med andre ord, gjør vi oss selv syke ved å fokusere på psykisk uhelse? 

Psykiatriprofessor Lars Lien, skrev i mars 2024: «Unge oppsøker psykisk helsehjelp for tidlig, og sykeliggjør normale livsutfordringer». Han mener vi har sykeliggjort språket vårt ved å ta i bruk ord som «angst» og «depresjon» fremfor å fortelle andre at vi er redde eller lei oss. Lien argumenterer for at dette fører til at vi mister evnen til å snakke om følelser og ubehag på en normal måte, samtidig som vi sykeliggjør helt normale livsutfordringer. Han mener også at det er et økende fokus på psykisk helse på sosiale medier, men at vi er blitt dårligere til å snakke åpent med hverandre. 

Lien har nok et poeng. Problemet ligger muligens ikke i for mye åpenhet, men feil fokus, ergo en mangel på genuin åpenhet. Med genuin åpenhet mener jeg en åpenhet som åpner opp for det litt såre. Du vet, tristhet, ensomhet, sinne og skam. Det er til tider tilfredsstillende og nødvendig å putte en diagnostisk merkelapp på sitt turbulente indre liv, men noen ganger kan merkelappen også skygge over de organiske følelsene som ligger til grunn. Livets uvær vil skylle over oss alle. Ved å anerkjenne dette, uten å nødvendigvis sykeliggjøre det, vil man kanskje være bedre rustet. 

Folk varierer samtidig i behovet for åpenhet. Du trenger ikke blottlegge sjelen din foran hele folkemengden, og du trenger ikke svelge dine egne følelser. Du bestemmer. Jeg tror vi derimot kan bli enda flinkere på å rette fokuset utover oss selv. Se oss rundt. Spør andre hvordan det går. Finpusse balansen mellom prating og lytting. Som mange nok vet, gjør det litt vondt å tenke for mye på seg selv. 

Til slutt vil jeg tilføye at vi lever i en tid hvor mange sliter psykisk, og det er det nok gode grunner til. Bare fordi vi har en tendens til å sykeliggjøre språket vårt, betyr ikke det at dårlig psykisk helse ikke er et reelt problem. Likevel er det viktig å avklare skillet mellom vanlige livsutfordringer og psykiske lidelser, slik at ikke alt dras under samme kam. Et tydeligere skille vil føre til bedre viten om hva slags hjelp det er behov for. Du har ikke nødvendigvis angst fordi du er redd, eller depresjon fordi du er trist. Menneskets fysiologi har ikke som funksjon å sikre ubegrenset mengde med glede. 

Livet er til tider skikkelig tøft og slitsomt, og det er dessverre meningen.