Star Wars helt på ekte 

«Here men from the planet Earth first set foot upon the moon. July 1969 ad. We came in peace for all mankind» stod det på et skilt som ble satt igjen på månen etter månelandingen i 1969.

«This success belongs to all of humanity» sa Indias statsminister Narendra Modi da India  ble første land som landet på sydspissen av månen i fjor. 

Mennesker har i all tid sett opp mot himmelen og lurt på hva som egentlig skjer der oppe. Benrester fra 30 000 år tilbake har blitt funnet inngravert med prikker trolig brukt for å følge måne-syklusen. Aristoteles filosoferte om at det var en viss mulighet for at jorden ikke var flat. 

I dag er situasjonen som kjent en ganske annen. Mennesker har gått fra å filosofere rundt månen til å faktisk stå på den. Per nå har 280 personer fra 23 forskjellige land besøkt den internasjonale romstasjonen. Et romfartøy kan reise til stasjonen på kun fire timer. Rommet har også opplevd demokratisering, ved at flere stater og aktører har tilgang til å forvalte det ytre rom. 

Menneskeheten har flere ganger gjort det som ble sett på som det umulige og romsterer nå lykkelig rundt i et fredelig verdensrom. Eller?

Ny romalder

Stadig flere peker på at vi nå står ovenfor en ny romalder og et nytt romkappløp, der militarisering og kamp om makt råder. 

I 2019 annonserte nærings- og fiskeridepartementet at sikkerhet og forsvar stadig blir en viktigere drivkraft for utvikling av rommet. Vinneren av statsbudsjettet for 2025 ble nettopp forsvarsposten og her gikk for øvrig 150 millioner til militær satsing på romfart ved Andøya Spaceport. 

Den forrige romalderen ble tydelig markert av romkappløpet mellom USA og Sovjetunionen. Romfart var en klar arena for maktkamp, og etter månelandingen i 1969 hadde USA brukt rundt 30 milliarder dollar på å hevde seg over Sovjetunionen. 

Begge land så seg nødt til å kutte i budsjettene ettersom befolkningen nede på jorden var misfornøyde. Resultatet ble et historisk samarbeid. Apollo-Sojuz prosjektet innebar at et amerikansk og et sovjetisk romfartøy møttes i verdensrommet og låste seg til hverandre.

På 90-tallet ble store deler av den militære infrastrukturen gjort tilgjengelig for sivilbefolkningen. Den teknologiske revolusjonen ga menneskeheten Google Earth, værmelding og etterhvert Tinder. I 1959 opprettet FN-komiteen COPUOS, som skal sørge for fredelig bruk av det ytre rom. Norge ble medlem i 2017, og i fjor fikk Andøya et historisk grønt lys til å kunne sende opp satellitter i bane, noe som aldri har blitt gjort fra det europeiske kontinentet før. 

Selv med konkurranse og spenning i siste halvdel av 1900-tallet høres romfart ut som en solskinnshistorie. Teknologien utvikles, samarbeid opprettes og menneskeheten står samlet for felles forvaltning av det ytre rom. 

Fullt så enkelt er det likevel ikke. Om du tenkte det var nok av utfordringer her på jorda å løse, så finnes det mange flere i verdensrommet!

Satelitter og romsøppel

Den teknologiske utviklingen har gjort at de aller fleste på jorden er avhengige av satellitter. Samfunnet er bygget opp på infrastruktur langt der oppe. Et dystert tankeeksperiment er å se for seg at man våkner opp til at satellitter ikke fungerer lenger – eller muligens har blitt skutt ned. Anti-satellitt våpen (ASAT) har fremdeles ikke blitt brukt mot andre land, men stormaktene i verdensrommet har de siste årene skutt ned egne satellitter for å vise at de kan. I 2017 beskyldte Frankrike en russisk satellitt for å komme nær en satellitt brukt til kommunikasjon mellom Italia og Frankrike og kalte det spionasje. Frankrike sa at de «håndterte problemet», men ønsket ikke å kommentere hvordan. Land kan også påvirke satellitter for å kontrollere innad i landet. Iran har blant annet beskyldt for å «jamme» satellittene til lokale kringkastere og med det blokkere persiske nyheter og TV for Irans befolkning. 

Rommet har nok av hindringer fra før. Om ikke et annet land ødelegger satellitten din, er det en risiko å bli truffet av romsøppel. Det er over 25 000 sporede objekter i bane rundt jorda og langt flere som ikke blir sporet. Det finnes ingen internasjonale lover for hvordan det fjernes og statene greier dermed ikke bli enige om hvem som skal rydde opp. 

Universets lover

FN har utviklet fem ulike traktater for å sikre fredlig bruk av verdensrommet. Den såkalte «Outer Space Treaty» sies å være den mest sentrale, og inneholder blant annet en regel om at romutforskning skal være for hele menneskeheten og at ingen stater kan gjøre noen territorielle krav. I tillegg har de satt ut noen retningslinjer eller såkalte «soft laws», men disse er ikke medlemsstatene bundet av. 

Utviklingen av verdensrommet, med flere aktører, endring av maktbalanse og teknologisk utvikling gjør at flere etterlyser oppdaterte internasjonale reguleringer for romvirksomhet. 

Det mener også Hans Morten Synstnes, fagsjef for «space policy» på Norsk romsenter. Han kaller dagens internasjonale romtraktater for utdaterte og en akilleshæl for en fredelig internasjonal romvirksomhet.

Men hvor galt kan det gå?

Morgendagens verdensrom

I 1995 var verden nærmere atomkrig enn noensinne. Årsaken kom fra Norge, nærere bestemt, Andøya. En forskningsrakett ble tatt for å være en amerikansk atommissil. Dermed ble atomrakettene klargjort og 8 000 av dem var bare en knapp unna. I dag er forholdet mellom NATO og Russland enda mer anspent enn det var i 1995, hva hadde skjedd om russerne tok feil nå? 

Varslingssystemer er på plass for å sikre at misforståelser ikke skal skje, og etter 1995 er nok de fleste mer skjerpet på å ikke gjøre samme feil igjen. Samtidig har krigen i Ukraina gjort at Russland tar avstand til samarbeid, også ute i verdensrommet. Neste år vil de ikke lenger være en del av den internasjonale romstasjonen, og ønsker heller å sende opp en egen. Nylig stemte Russland også imot ytterligere reguleringer mot kappløp i rommet.

Det er tydelig at situasjoner på jorda kan påvirke romvirksomhet og motsatt. Synstnes understreker for eksempel at økt spenning i nord er en driver for norsk romvirksomhet og norsk «space policy». 

– Vi er NATO i nord. Da er det viktig for Norge å ha mest mulig kontroll over hva som skjer i havet i nord, sier Synstnes.

Tidligere i år annonserte NASA-sjef Bill Nelson at de har gått inn i et nytt romkappløp. Denne gangen med Kina og med mål om å returnere til månen. Ifølge planene vil USA komme dit først og allerede i 2026, men NASA advarer mot at Kina kan ha skjulte militære intensjoner og kan komme til å prøve å kreve territorielle rettigheter over månen. Hva skjer om Kina gjør krav på månen? 

– Det er et tenkbart scenario at det vil bli konfliktområder på månen og militarisering av månen på sikt, sier Synstnes. 

– Rommet blir brukt militært i operasjoner på bakken, i lufta og til sjøs, men om man plasserer våpensystemer i rommet, har man tråkket over en terskel.

Synstnes sier det er vanskelig å vite om terskelen allerede er tråkket over. 

– Det er vanskelig å si hva som egentlig er i rommet i dag. Vi ser derimot at det kan bli plassert våpensystemer i rommet på sikt, legger han til.

Verdensrommet er ikke lenger så fjernt som det var på Aristoteles' tid. Samfunnet har blitt avhengig av infrastrukturen i verdensrommet og det har også ført til at det er en arena for maktkamp. På en jordklode preget av konflikt kunne verdensrommet vært et symbol for fred og samarbeid. Historisk sett har samarbeid skjedd på uventede tidspunkt. Kanskje skjer det igjen?