Ufrivillig rebell mot det moderne samfunnet

Det siste året har det vært trendy for journalister å kvitte seg med telefonen­ eller bankkortet, for å skrive om opplevelsen i landets største aviser. Absolutt gøy å lese om, det.

Det var derimot ikke like moro da jeg selv ble offer for begge disse scenarioene, helt ufrivillig.

Vel, skjebnen er ond, og undertegnede er vimsete. Dette er historien om hvordan en slurvete student endte opp uten bankkort, legitimasjon eller telefon, og utfordringene dette bydde på.

Voldtektsalarmen 

Telefonen er min faste følgesvenn, og skjermtiden snitter mellom tre og fem timer hver dag. Dette båndet ble brutalt brutt en stormfull natt i oktober.

Moren min og jeg var på vei mot Oslo, og på veien dør den elektroniske livsvennen i fanget mitt.

Vi stopper på en butikk, hvor jeg frenetisk knoter med telefonen for å få liv i den. Og liv ble det, for mine paniske trykk fremprovoserte voldtektsalarmen.

Oooouiiii, oooooouii, calling emergency services!

­– Går det bra bak der? roper kassadamen. 

Folk strømmer til for å redde denne stakkars jenta. Og selv om det er hyggelig at folk brydde seg, har jeg selv kun lyst til å synke ned i gulvet.

Heldigvis dør telefonen for fullt til slutt, sammen med litt av livsgnisten min. Og med den livløse telefonen i hendene går realitetene opp for meg.

Oslo, uten telefon? Studie, uten telefon? Overlever jeg dette?

En analog tilværelse

Fremme i hovedstaden leverer jeg telefonen på service.

– Du får den om to uker, sier mannen bak disken. 

Faen. 

Enda verre blir det av at jeg mista bankkortet mitt for to måneder siden. Jeg bestilte aldri et nytt et – jeg hadde det jo på mobilen! 

Ja… i etteritd ser jeg idiotien i det.

For det å manøvrere rundt i en ukjent storby generelt er vanskelig. Ta vekk Google Maps og muligheten til å betale for deg, så blir det 100 ganger vanskeligere. 

Selv så lammet som jeg er, drar jeg ut på oppdrag alene.

Målet er å finne venninnen min som jeg skulle møte ved Stortinget, med utgangspunkt Oslo City. 

Dermed må jeg møte min største frykt som nordmann, nemlig å gå opp og snakke med fremmede folk på gaten. 

Skulder om skulder med tiggerne og Redd Barna-aktivistene jager jeg ned stakkarene som ser ut til å ha et ledig øyeblikk.

­– Unnskyld, vet du hvor..., prøver jeg meg. Svaret er raske hoderist mens de skynder seg av gårde.

Heldigvis er gamle damer ikke like raske til fots.

Lise på noe-og-åtti gir meg et medfølende blikk når jeg forklarer situasjonen.

– Sånn var det i min tid, vet du, sier hun og tar meg i armen. Med stokken i ene hånden og meg i andre, promenerer vi gatelangs. 

Tempoet er tregt, og fortellingen hennes en klisjé:

– Ja, vi måtte faktisk gå bort og ringe på om vi skulle ha tak i folk. 

Jeg skylder virkelig Lise en takk for at jeg overlevde den dagen alene i storbyen.

De barmhjertige samaritaner

Vel hjemme i Bergen står utfordringene i kø. Kun bevæpnet med en halvveis ødelagt lånetelefon og freidig mot, kaster jeg meg ut i hverdagen.

Takket være Macen min har jeg ikke fullstendig mistet kontakten med omverden. 

Derimot er pengeproblemet mitt fortsatt kritisk, og kjøleskapet mitt skremmende tomt.

Konseptet fattig student er nå tatt til et helt nytt nivå.

Det er nå mine gode venner kommer meg til unnsetning. Jeg sniker meg med på handleturer, og står kleint ved siden av mens de betaler for varene mine. Alle kvitteringene må jeg samle på så jeg kan betale dem tilbake senere.

Kaffekrise

En student må ha kaffe, og på tunge dager er kaffebehovet mitt altoppslukende. Uten bankkort presser dette meg til ekstreme metoder.

På vei til forelesning, og med fem timer på øyet bestemmer jeg meg for å prøve lykken hos Godt brød.

Jeg stiller meg på utkikk ved køen, og velger meg ut et offer. Jeg sniker meg raskt bort til dem, og stiller meg ved dem i køen så nonchalant som mulig.

– Kan du ha kjøpt en kaffe for meg? Jeg kan ikke vippse deg eller betale deg tilbake på noen måte enda, men hvis du skriver ned nummeret ditt så lover jeg å betale senere, forklarer jeg etter beste evne.

15 prosent suksessrate.

Livet er for kjipt, aha

Så støter jeg på problemet at uten telefon, har jeg ikke Microsoft Authenticator. Og uten den appen, kommer jeg meg ikke inn på noen av studie-sidene mine. Så, ikke spør meg hva som har foregått på studiet de siste to ukene.

Og ikke nok med at jeg må leve uten bankkort og telefon – en dag mister jeg førerkortet på treningssenteret. Den ultimate bunnen er nådd. 

Og vet du hva man trenger for å bestille et nytt førerkort? Bank-ID. 

På mobil.

Nå har jeg altså ingen penger, ingen telefon, og ingen bevis på at jeg faktisk er Marie Bergesen Himle.

Jeg blir også offisielt en buss-snylter. Med ingen måte å kjøpe billett sitter jeg med hjertet i halsen på hver busstur, og bussen måtte jeg ta.

Dette er min offisielle beklagelse for å ha utnyttet kollektivtilbudet, det var virkelig ikke med vilje.

Og lurer du på om jeg kanskje skal ta turen på byen for å få litt trøst og gode minner oppi dette? I wish.

Dommen

Journalistene som skriver artiklene jeg nevnte, avslutter dem som regel med å ramse opp lærdommen etter eksperimentene.

Så, ble hverdagen min friere? Tankene klarere? Ble jeg endelig fri fra teknologiens stramme grep?

Slettes ikke. 

Savnet var stort, og jeg var på gråten da jeg endelig ble gjenforent med mine kjære dupeditter.