Vilhelm hadde trygg jobb – nå er han student for andre gang

Et sted mellom Lille Lungegårdsvannet og Zachariasbryggen står en høy bygning med seks bokstaver hengende ned på venstre side av fronten. De staver ordet «POLITI».

Med politiuniform og selvsikker gange kommer Vilhelm Dragesund mot oss. Han er 31 år, bergenser og politistudent. 

Dragesund tar oss med inn i politibygget. 

Vi setter oss inn på et lite avhørsrom. Dragesund tar plass bak skrivebordet. Rommet ser ut som et helt vanlig kontor, men blir til vanlig brukt til mindre avhør. I dag er det politistudenten selv som skal avhøres.

Planen har ikke alltid vært å bli politi. Dragesund har en bachelor i økonomi fra før av, og jobbet med det i fire år før han bestemte seg for å bli politi, og dermed ble student igjen.

– Jeg tror nok jeg alltid har hatt en drøm om å bli politi, men så var økonomi et safe valg hvor jeg kunne tjene penger. Da jeg kom ut i jobb, merket jeg at penger ikke var nok motivasjon.

Han trives bedre med turnusjobbingen politiet tilbyr.

– Man tilbringer mye tid på jobb, så det er viktig å ha en jobb jeg trives med. Politiet virket spennende og utfordrende så det var en stor motivasjon for å søke.

Valget om å starte på Politihøyskolen har han ikke angret på.

Av studentene som gikk ut fra Politihøyskolen i 2018, fikk 28,6 prosent fast jobb i politiet samme år. Hvis man legger til tallene for dem som fikk vikariater, var det 60,5 prosent som fikk jobb i politiet av 2018-kullet. Selv om det kan være vanskelig å få jobb som politi i dag, er Dragesund fast bestemt på å gjøre sitt beste for å nå drømmen om en politijobb i Bergen.

– Jeg kan bare gjøre noe med de tingene jeg har makt over, så da er det bare å gi gass i praksis og få gode karakterer, så får man ta resten som det kommer.

Han kan forstå at mange synes det er frustrerende å ta en utdannelse, når det ikke står en jobb klar til dem.

– Jeg synes det er litt kravstort å tenke at man skal gå rett fra studiet til fast jobb. At man må ta vikariat og flytte litt på seg, synes jeg er rimelig.

• Les: Er det mulig å få en venn på bare syv minutter?

Kan ikke redde verden

Dragesund tar oss med på en liten omvisning på politihuset. Studiene hans gjennomføres på Politihøyskolen i Oslo, men den ett år lange praksisperioden utføres i sentrum av hjembyen.

Vi går ned i garasjen som ligger på bakkeplan. Her står det mange forskjellige politibiler. Både patruljebiler, sivilbiler, panserbil, motorsykler, og noen fine svarte biler skiller seg spesielt ut.

– Hvis Erna kommer på besøk bruker vi disse, forteller Dragesund med et smil.

Vi går forbi både gymsal og treningsrom. I sistnevnte er det full aktivitet. Her er det musikk på full guffe, og flere som løfter tunge vekter. Dragesund forteller at det er bra sosialt miljø i politiet.

– Det må nesten være det da vi jobber ganske tett på hverandre, sier han. I gymsalen spiller de for eksempel fotball. Det er et relativt ungt miljø, og som regel god stemning.

Vi går ned til garasjen igjen. Dragesund pakker i bilen. Han viser oss innholdet i utstyrsskuffene i bilen. Her ligger både utstyr for å ta fingeravtrykk og blodprøve, førstehjelpsskrin, tungvest, hjelm og alkometer. Det ligger også et skjold inni bilen. Dette har Dragesund enda ikke fått bruk for.

Selv om de fleste de møter på patrulje er hyggelige, forteller Dragesund at det kommer situasjoner hvor det kan være vanskelig å vite hvordan man skal agere som student, spesielt når ting skjer fort og situasjonen er uoversiktlig. Da mener han det er viktig å tørre å prøve og feile.

– Det blir fort slitsomt om målet er å redde verden.

Heller fokuserer han på å prøve å gjøre en forskjell for menneskene han møter, og å møte alle med respekt – uansett hva de har gjort.

Før vi hopper inn i bilen kommer det enda en politimann mot oss. Det er veilederen til Dragesund, Lars. Vi blir med dem ut på patrulje.

Holder gatene trygge

Patruljebiler er ikke akkurat laget for å sitte mange i, så vi tar plass bak i den lille cellen helt bakerst. 

Folk strømmer over Torgallmenningen, tilsynelatende uten å legge merke til politibilen som kommer kjørende. Det humper godt over brosteinene, man må holde seg fast for å ikke skli bak i cellen. Politimennene observerer fra side til side. 

Det er viktig for politiet å vise ansiktet sitt og å bygge relasjoner blant utsatte grupper i samfunnet. I Bergen jobber de mye opp mot rusmiljøet.

Turen går til Korskirkeallmenningen. Politiet forteller at det ofte er rusmisbrukere her på grunn av kirkens bymisjons lokaler i området. De er ofte innom dette området for å passe på at alt går greit for seg. Det er ikke så mange her i dag.

Alt ser greit ut. Over politiradioen kommer det inn meldinger i koder av bokstaver og tall. Dragesund forteller at oppdragene ofte høres mye mer alvorlig ut enn de er. Han har aldri kommet frem til et sted hvor situasjonen er verre enn det han har fått beskjed om på forhånd.

Siste stopp: Strax-huset

 Det er her en stor andel av byens narkomane samles. Politiet er innom her flere ganger daglig for å sjekke at det ikke er noe «bråk».

Det står en del folk rundt bygningen. De smiler og hilser når politiet kommer. Vi går ned gjennom undergangen. Veggene er fulle av tagging. På bakken ligger alt fra brukte sprøyter til en og annen hullete sokk. Lysene er dunkle, og man kan lukte den søtlige, kvalmende lukten av hasj, urin og noe annet syntetisk.

I enden av undergangen står det to vektere. Politimennene snakker med dem og får en liten oppdatering på situasjonen. Alt ser ut til å være bra.

På vei ut av undergangen går vi forbi en gjeng som roper etter oss:

– Hvis dere vil ha et ekte scoop må dere snakke med oss!

Begge politimennene ler.

– Nå er det vi som blir intervjuet, dere må vente på deres tur, svarer Lars.

Gjengen ved undergangen ler de også. Her er det ikke noen fiendtlig stemning.

•  Politiet har siktet ny person i tyveri på Media City.
• Hun vil gjøre det lettere for studenter å teste seg for klamydia.