Med spaden i hånden

De kommersielle tannhjulene til en ikke-kommersiell sektor gjør seg sakte men sikkert klar for en ny realitet til høsten – betaling fra internasjonale studenter utenfor EØS og Sveits. Det truer ved noe av det som gjør de norske universitetene gode i utgangspunktet.

Mange var nok sjokkerte over at Sosialistisk Venstreparti (SV) og Arbeiderpartiet (Ap) lot seg bøye for en tydelig sentralpolitisk føring. Det har blitt sagt, men vi sier det igjen: Innføringen av skolepenger for internasjonale studenter utenfor EØS og Sveits bryter med regjeringens egne løfter og truer et av de viktigste norske verdiene om et inkluderende og demokratiske samfunnet, nemlig gratis utdanning for alle.

Det gjelder også for internasjonale studenter.

Gratisprinsippet har vært en viktig byggestein i prosessen av å etablere Norge som et kunnskapssamfunn; et gode vi har kunnet dele med enhver tilflytter. Da vi likebehandlet internasjonale og norske studenter, sendte vi et tydelig signal om at vi fremmet likeverdig kompetansebygging i hele verden.

Oddmund Løkensgard Hoel (Sp) bekreftet overfor klassekampen før jul at regjeringen har endret sin politikk på grunn av den økonomiske situasjonen anno 2022. Den kommende utvanningen av gratisprinsippet er en farlig vei å vandre – for selv om regjeringen med spaden i hånden ikke blir dem som fyller opp gravplassen, burde vi kikke til Irland og være årvåkne for konsekvensene av to tiår med brutte løfter overfor studentene og en økende kostnad i form av skolepenger.

Hva vil så skje når utvanning blir den nye normalen hver gang nye kriser banker på døra?

Budsjettet til Universitetet i Bergen har allerede tatt innover seg kuttene som skal tilsvare den første runden med skolepenger for internasjonale studenter. Før høstens opptak jobber Kunnskapsdepartementet med å utarbeide ordningen som skal kreve skolepenger fra de som likevel søker seg til oss.

Et enda viktigere poeng er hva denne politikken symboliserer. Den usolidariske forskjellsbehandlingen som kommer av å splitte studentmassen i dem som må betale basert på «feil» nasjonalitet mener vi reiser etiske spørsmål.

Det bygger opp en følelse av unødvendig nasjonalistiske tendenser og en form for griskhet om å inneslutte godene vi er så heldige å forvalte. Vi risikerer å miste en kobling og en innsikt til verden rundt oss, en uvurderlig kunnskap om andre samfunn.

Det vil skape en ny forutsetning som gjør at studentene ikke lengre står sammen i et likestilt perspektiv: Det skaper et «oss og dem».

Som den svenske forskeren André Bryntesson kommenterer i Khrono: «Fra å være en kilde til kunnskap som studentene kan ta del i hvis de vil, blir universitetene leverandører av kunnskap til student-kundene», så vil denne nye ordningens konsekvenser bre seg langt utover de økonomiske kuttene og etiske spørsmålene.

Vi er vitne til starten på en sektor som blir tvunget til å skifte fokus fra å være en institusjon for alle, en kokong av kunnskap, til en bedrift som selger kunnskap.

Valget er allerede tatt, og regjeringens kommersielle maskineri gjør sitt inntog på tross av alle som gjennom høsten ropte varsko. Kravet om skolepenger fra internasjonale studenter utenfor EØS og Sveits kan virke som et halvhjertet forsøk på en form for revitalisering eller neo-industrialisering av utdanningssektoren.

Vi skulle selvfølgelig ønske regjeringen på mirakuløst vis gjorde en helomvending, men det er viktig å se fremover. I et stadig mer polarisert Europa vil det nå, og i fremtiden, være viktigere enn aldri før å verne om våre kjerneverdier; vi må ikke la nåværende og kommende kriser true grunnpilarene i vårt samfunn, og ikke minst fortsette å være en god rollemodell for omverdenen.

• Les mer: 5 grader i hallen på Bergen arkitekthøgskole
• Les mer: UiB-rektor svarer Studvest-journalist: – Også de store valgene vi tar er viktige