Debatt: Det nytter ikke å sparke nedover i kampen mot perfeksjonsjaget

I forsøket på å oppildne studenter til kamp mot universiteters prestasjonsjag og samfunnets forventninger, stiller Wichstad spørsmålstegn ved dagens åpenhet rundt psykiske lidelser. Argumentet er at åpenheten kan føre til at flere tror de har en psykisk lidelse.

Det nytter derimot ikke å oppfordre studenter til å sparke oppover mot universitetsledelsen og samfunnet forøvrig, samtidig som man stiller spørsmål ved hvorvidt åpenhet rundt psykiske lidelser hjelper. Hvordan skal vi sparke oppover uten åpenhet?

Nettopp her har vi et problem i samfunnets diskurs rundt psykiske lidelser – snakker vi for mye om denne typen sykdom, risikerer vi at andre tror de er syke. Argumentet er at vi får flere diagnoser, og flere som opplever at de er psykisk psyke. Her vil jeg kaste ut følgende brannfakkel; rekk opp hånda de som har innbilt seg å ha brukket beinet fordi det har vært skrevet om for mye om benskjørhet i pressen.

Vi trenger alle de som tør å være åpne om sine utfordringer. Det er nettopp der kampen mot samfunnets prestasjonsjag starter – vi kan ikke gjøre noe med problemet før vi snakker om symptomene på personnivå. Vi trenger derfor bloggerne, vennene på Facebook som tør å være åpne, og de private historiene om “den tøffe perioden”. Det er nettopp disse historiene som er vårt våpen i kampen mot prestasjonsjaget.

Det er forøvrig svært mange psykiske lidelser som ikke nødvendigvis stammer fra samfunnets forventningspress. Kampen mot målstyring vil ikke fjerne behovet for åpenhet og samtale rundt vonde temaer, og det er generaliserende å ignorere både genetiske og andre personlige faktorer som spiller inn på psykiske lidelser. Vi hjelper ikke disse ved å hevde at åpenhet skaper flere syke.

“Hvor blir det av vårt generasjonsopprør?”, spør Wichstad. Jo, det er på bloggene, Facebook-postene og i artiklene han nevner. For de som tør å åpne seg om sine psykiske lidelser krever det et enormt mot, og det er nettopp der opprøret skjer.

At prestasjonsjag kan være en del av årsaksforklaringen på hvorfor mange av dagens unge sliter med psykiske lidelser, kan vi derimot enes om. Vi kan også enes om at det ikke nytter å sette diagnoser dersom det ikke gjøres noe for å behandle symptomene både individuelt og på samfunnsnivå.

At vi er nødt til å utvide perspektivet og se utover oss selv, har Wichstad hundre prosent rett i. Kritikk rettet mot universitetenes krav og samfunnets øvrige forventninger kan være et godt sted å starte – men da kan vi ikke kritisere menneskene som forsøker å sette lys på symptomene. Det er nettopp innleggene hvor vi forteller om våre egne kamper som må brukes til å sparke oppover.

Da nytter det ikke å kritisere de som forsøker å ta opp kampen.

• LES: Forsinkelse i millionprosjekt for psykisk helse
• LES: Er det studentenes plikt å få barn?