Annonse
Debatt: Når fanden leser bibelen
Ta det helt rolig Ånestad, statsministerens myndighet stopper ved din sengekant.
Publisert
Sist oppdatert
Annonse
Dette er et innsendt innlegg. Innlegget gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
* Samtale mellom to venninner fredag ettermiddag på Studentsenteret *
– Vi skal ha barn i august
– Nei, så koselig! Gratulerer!
– Nei, ikke egentlig. Erna har fattet et P.O.R… (Pålegg om reproduksjon)
* Det går et gisp gjennom Studentsenteret. Alle snur seg mot de unge kvinnene *
Scenarioet er hentet fra et manus jeg har skrevet til en oppsetning jeg planlegger. Oppsetningen er basert på Andrea Ånestads innlegg i Studvest 30. januar.
Spøk til side. Statsministeren oppfordret i sin nyttårstale flere unge til å få flere barn. En som har irritert seg over dette er nevnte Ånestad.
Ånestad leser Statsministeren slik fanden leser bibelen. Det burde være unødvendig å poengtere at hverken statsministeren eller noen andre kan pålegge noen å få barn. Midd er et større problem på soverommet enn det statsministere er.
Det statsministeren setter fingeren på, er at det er problematisk for storsamfunnet at ikke flere velger å få barn. Vi venter lenger med å få barn enn tidligere. Dette fører til at flere opplever problemer med fertiliteten.
Annonse
Derfor poengterer statsministeren at vi må sørge for å ha gode nok støtteordninger til at de som kunne tenke seg å få barn, føler at de har muligheten til dette mens de ennå har muligheten.
Regjeringen har derfor økt barnetrygden. Den nye regjeringserklæringen fastslår at den skal økes med ytterligere 7 200 kroner for barn opptil seks år. Engangsstønaden skal økes med 14.000 kr. SFO skal bli billigere, og gratis for de som trenger det mest.
I dag har foreldre betydelig lavere kjøpekraft enn andre. Høyre mener disse forskjellene må bli mindre, slik at alle som ønsker det gis muligheten til å bli foreldre.
En annen problemstilling statsministeren adresserer, er behovet for at folketallet øker jevnlig. Dersom det er flere i foreldregenerasjonen enn i kommende generasjon, blir det flere pensjonister enn arbeidsføre unge som skal betale for pensjonene. Dersom utgiftene er større enn inntektene, går velferdsstaten i underskudd. Denne utfordringen synes jeg Ånestad tar litt vel lett på.
Det er altså samfunnsøkonomiske grunner til at statsministeren ønsker seg flere barn. Det er ingen motsetning mellom det og ønsket om å ha flest mulig kvinner i jobb, slik Ånestad gir inntrykk av.
Det er en kjempefordel for norsk økonomi at kvinner jobber. Vår felles arbeidsinnsats er den viktigste nasjonalformuen vår. Land hvor kvinner jobber lite har mye dårligere økonomiske forutsetninger enn det Norge har. Mange i jobb betyr store offentlige inntekter i form av skatter og avgifter. Disse inntektene investerer vi i skolegang, helsehjelp og eldreomsorg. Om kun de 50 prosent av befolkningen som utgjør andelen menn skulle jobbe, ville velferdsstaten gå under.
Jeg har full respekt for Ånestads rett til ikke å få barn, men det ville være rart om ikke landets statsminister var opptatt av å finansiere vår felles velferd. Denne regjeringen ønsker å gjøre det enklere å velge å få barn, blant annet ved å sørge for at foreldre får bedre økonomi. Det synes jeg vel strengt tatt også vi som ikke har barn bør glede oss over.
