Det er krig i Ukraina, er det ikke lenger synd på meg?

For en måned siden begynte tankeprosessen min rundt en kommentar som skulle være klar til midten av mars. På dette tidspunktet var tanken om krig i Europa fjern. Ekspert på internasjonal politikk Asle Toje hadde akkurat uttalt til Dagens Næringsliv at konflikten i Ukraina var «oppkonstruert». Med andre ord kunne jeg skrive om hva jeg ville.

Så kom 24. februar og alle ideene mine visnet hen. Hvordan kunne jeg tillate meg å sette kritiske søkelys på studenttilværelsen i Bergen mens det ble begått faktiske uretter i Ukraina? Det er spesielt urettferdig når jeg allerede sliter med handikappet «hvit middelklasse gutt med trygg oppvekst i Bærum». Tross krigen i Ukraina har jeg landet på, at det fortsatt er utfordringer knyttet til studentlivet.

Mange studenter sliter med å få økonomien til å gå rundt. Det er bred enighet om at støtten fra Lånekassen ikke er nok til å leve på. At matvareprisene føk i været etter nyttår gjorde ikke saken bedre. I tillegg har strømkrisen vart så lenge at den har blitt klisjéfylt å nevne.

Studenter blir tråkket på i leiemarkedet. Personlig leier jeg en ganske ulekker leilighet på Danmarksplass, et område mest kjent for sine «giftlokk». Ingen andre steder i Norge ber helsemyndighetene eldre og astmatikere holde seg inne på visse dager.

Personen som sitter med ansvaret for studentenes ve og vel virker helt uinteressert i det han driver med. Her sikter jeg selvfølgelig til Ola Borten Moe, Norges forsknings- og høyere utdanningsminister. Mannen pleide å være kontroversiell, når er han blitt usynlig. 

Men krigen i Ukraina har gitt meg noen viktige perspektiver.

Jeg har kanskje dårlig råd, men det holder til å kjøpe en sekspakning med øl på fredag. Påfølgende lørdag har jeg råd til en kaffe på kafé. Det hele kan nytes med vissheten om jeg, vennene mine og familien min er trygg.

Leiemarkedet har kanskje store mangler. Likevel kan jeg nyte utsikten over Byfjorden, om jeg går ti minutter den ene veien. Om jeg går ti minutter den andre veien, er jeg plutselig på god vei opp mot Løvstakken. Det er ikke ihjelbombede bygninger og stridsvogner som møter meg. Når jeg legger meg om kvelden, er det med surrende trafikk i bakgrunnen. Det kunne vært lyden av krig øreproppene mine måtte stenge ute.

Ola Borten Moe er kanskje uinteressert i studentene, men han er ikke den lydige undersåtten til en krigshissende demagog. Derimot er han faktisk ganske ulydig, og åpen om at han ønsker seg en sjef fra et helt annet parti.

At jeg i det hele tatt får lov til å skrive denne kommentaren sier sitt. Jeg priser meg lykkelig over tryggheten, stabilitet og den demokratiske friheten Norge gir meg. Det er derfor jeg kan klage over studiestøtten, leiemarkedet og tafatte politikere.

Les også: Leder: Krig krever nuancer
Les også: Debatt: Ditt svar på SHoT-undersøkelsen er essentielt