Dette begynner å bli flaut, HVL

Studvest presenterte den 15. november at hvorvidt man fulgte gratisprinsippet ble tatt opp med Høgskulen på Vestlandet (HVL) over et år før Studvest tok opp saken om ulovlige egenandeler i forbindelse med studieturer. Dette blir nok et kapittel i den etter hvert svært lange boken om de ulovlige studieturene. For høgskolestudentene er ikke den boken lystig lesning.

HVLs håndtering av saken så langt har ikke imponert. Først tok det over to måneder for dem å innrømme at det de faktisk drev med var et lovbrudd. Nå viser det seg at lovbruddene kunne vært stoppet for over et år siden: Høgskolen burde i utgangspunktet hatt oversikt over lovverket, og i det minste tatt seg tid til å sjekke ordentlig da de fikk spørsmålet fra Kunnskapsdepartementet om de fulgte gratisprinsippet. De fikk den samme muligheten da en av deres egne studenter i januar sa ifra om at dette nok måtte være et brudd på gratisprinsippet. Også denne sjansen lot de gå fra seg, da svaret fra HVL i stedet ble å forsvare studieturene ved å vise til en forskrift som slett ikke handlet om studieturer, men om kopiavgift.

Det ser ikke stort bedre ut for høgskolen når man tenker på de andre historiene som har kommet fram i forbindelse med studieturer. Én av dem er studenten som ble tvunget til å betale for å bli med på en obligatorisk skitur, til tross for at hun hadde en legeerklæring på at hun ikke kunne delta på aktivitetene. Hun måtte stå i ti minusgrader og se på at medstudentene sto på ski, alt til den nette sum av 2000 kroner. En annen student måtte vente over et år på penger HVL skyldte henne for en studietur. Høgskolen ignorerte fire mailer der hun sa fra. Pengene fikk hun først etter at Studvest skrev saken.

Inntrykket man sitter igjen med, er at studentene ikke står øverst på prioriteringslista til høgskolen. Det må sies at høgskolen neppe har løyet eller bløffet til verken Kunnskapsdepartementet eller egne studenter – her dreier det seg om misforståelser og folk som ikke har gjort jobben sin. Likevel, venstrehåndsarbeidet som er gjort for å besvare spørsmål om studentene i realiteten får gratisutdanningen de har krav på, er ikke tillitvekkende.

Når obligatoriske studieturer har pleid å koste mellom 1000 og 3000 kroner, og har vært praktisert på store studier som barnehagelærer og idrett, i tillegg til mange mindre studier, blir sluttsummen på flere hundre tusen kroner. De pengene kunne studentene ha spart hvis høgskolen faktisk hadde tatt seg tid til å sjekke opp egne rutiner før de rapporterte inn feil informasjon til KD.

Akkurat dét er det grunn til å la synke inn. At utdanning skal være gratis er nemlig en bærebjelke i det norske utdanningssystemet. Når så Norges ledende ekspert på Universitets- og høyskoleloven, Jan Fridthjof Bernt, i tillegg sier til Studvest at det virker som om HVL har misforstått regelverket norsk utdanning bygger på, er det på tide at høgskolen faktisk ser nøye på rutinene sine. Manglende forståelse av gratisprinsippet er intet mindre enn en krise for en institusjon som har ansvaret for 15.000 studenter.