En jusstudents bekjennelser

Denne kommentaren ble publisert på Studvest sin gamle nettside 20. mars 2017

Du har kanskje sett meg. En av de pent kledde jentene som flørter med en kar i en nystrøket poloskjorte og dressjakke ved baren på Ricks. En av rugsprø- og avokadotilhengerne som fyller Dragefjellet på en solskinnsdag. Du har kanskje sett meg. Et av de selvkritiske, stressa og utslitte menneskene.

Du har kanskje møtt vennene mine. De som blikker deg i det du går ut fra PSYK113-forelesning på Dragefjellet. De som snakker om skole i lunsjen og på fritiden. Du har kanskje møtt vennene mine. De som fyller lesesalene klokken 18.00 på en lørdag.

Du har kanskje hørt om oss. De arrogante, kjedelige og strebende studentene som bruker formelle ord i en sosial sammenheng. De som higer etter kapital og suksess, etter makt og anerkjennelse. De som klager på en B eller feller en tåre for en C. Du har kanskje hørt om oss. Vi som lider av perfeksjonssyndromet.

For det er nemlig slik at det å være en god jusstudent er en kunst. En god jusstudent må planlegge, være nøyaktig, reflektert, skjerpet, våken og konsentrert til enhver tid. Men kanskje viktigst av alt må en god jusstudent ha styrke. Styrke til å både bekjempe og motiveres av det store monsteret som regjerer på Det juridiske fakultet – den dårlige samvittigheten.

Den dårlige samvittigheten er monsteret som minner deg på at du ikke har lest nok og at kunnskapen aldri strekker til. Udyret som setter uoppnåelige krav til å lese et pensum som er langt mer omfattende enn det timene i døgnet gir deg tid til. Det angriper deg når du går forbi medstudentene i lesesalen og ser at de ligger 100 sider foran deg. Det lusker rundt hjørnet når du skal levere søknad til en praktikantstilling som stiller krav du ikke kan innfri. Beistet gror og blir større i takt med det ytre presset som konstant minner deg på at du skal prestere og være best. Det er monsteret som danser på dansegulvet på jussens utested når du tar en pils og skal ha det gøy. Den dårlige samvittigheten er monsteret som ligger ved siden av deg om nettene og minner deg på at du ikke er en god jusstudent.

Jeg må innrømme at det er vanskelig å bekjempe og motiveres av den dårlige samvittigheten. Så kanskje er det ikke så rart at vi ofte sitter igjen fortvila og overarbeidet når helgen står for dør. Eller at vi på en lørdagskveld er arrogante og maktsyke når vi skjeller ut dørvakten på Ricks i det han ber oss om å ta en runde. Kanskje er det ikke så rart at vi drikker åtte kopper kaffe og er på lesesalen til helt uforståelige klokkeslett. Og at vi kler oss i en liten hest på venstre bryst fordi vi mentalt forbereder oss på et liv i dress og buksedrakter på kontoret i 30. Etasje.

Du har kanskje dømt meg. Og du har kanskje rett. Rett i at jeg er strebende, stressa og av og til arrogant. Rett i at det burde føles verre å være hangover enn å ha leseangst. Og rett i at jeg snart burde innse at avokado og rugsprø ikke gjør meg mett.