Hva er egentlig poenget med eksamen?

Eksamen. Årsak til skyhøye stressnivåer hos studenter, livslange mareritt, og generell utmattelse for forelesere, og nå truer den oss igjen (potensielt på livet) med smittespredning og ødelagt juleferie. UiB har satset på hjemmeeksamen i mange emner, og nå også gjort tilpasninger for de gjenværende sal-eksamenene. Men skriftlig eksamen er ikke nødvendigvis en spesielt god eller rettferdig vurderingsform, og den blir neppe bedre av å bli flyttet hjem på hybelen. Er det egentlig verdt det? Burde vi ikke brukt tiden og ressursene på å utvikle og prøve ut andre vurderingsformer, som kanskje kan gi et mer realistisk bilde av hva studentene kan?

Tradisjonell eksamen er en kinesisk oppfinnelse, og ble popularisert av Keiserinne Wu Zetian allerede på 600-tallet.  Dagens studenter ville kanskje kjent igjen «fyll inn teksten»-oppgavene, men neppe satt pris på strykprosenten: opptil 99 prosent på for den prestisjetunge «jinshi» graden. Over århundrene utviklet kineserne kjente konsepter som essay-oppgaver, mer praktiske oppgaver, offisielt papir å skrive besvarelsen på, forskjellige anti-jukse tiltak, ID-kontroll, anonym sensur, studentnummer, ekstern sensor, flere sensorer (et aktuelt spørsmål fremdeles), osv. (Eksamenslokalene hadde kanskje egnet seg for dagens situasjon: egne små hytter eller avlukker der hver kandidat satt helt adskilt – med sin egen medbrakte mat, vann, madrass, potte(!) og skrivesaker.)

For de fleste yrkesveier ligger eksamen langt unna vanlig yrkesutøvelse. Hvor ofte trenger du å kunne svare på/løse relativt små oppgaver, uten vanlig programvare, og uten internett og kolleger, innenfor tre til fem timer i en unaturlig stresset situasjon? For mitt eget fag (programmering) er svaret: praktisk talt aldri!

Så, eksamen er «urealistisk», men kan man ikke bruke eksamen til å teste konkrete biter av læringsmålene, og så få en indikasjon på hva kandidaten har lært? Bare så lenge eksamen faktisk tester relevant kompetanse, og ikke f.eks. evne til å tolke en intrikat eller flertydig oppgavetekst, eller korttidshukommelse, pugge-utholdenhet, kulturell bakgrunn, stresshåndtering, språkforståelse; eller eventuelt relevant men mindre viktig faglig forståelse. Kvaliteten på eksamen er opp til foreleser – og det å lage gode eksamener er en av tingene man ikke har eksamen i iløpet av forskerutdanningen.

Men, vi trenger vel en seriøs, formell eksamen for å gi et «riktig» bilde på hva kandidatene kan? Bare hvis eksamen faktisk gir «korrekt» karakter, og i praksis er det alltid litt forskjeller i karaktersetting fra sensor til sensor. Jevnt over får vi nok omtrentlig riktig resultat, men om det er 0,5 poeng som skiller «god C» fra «dårlig B» er resultatet i praksis vilkårlig. Klagesaker gir en viss innsikt i dette: de siste årene har ca. 55 prosent klager ved UiB endt med uendret karakter, mens 25 prosent har gått opp én og ti prosent har gått ned én, og ca. Fem prosent har gått opp to karakterer. (En liten håndfull har gitt større endringer. Ca. 0-5 prosent av kandidatene klager, avhengig av fakultet, med unntak av jus med nærmere 13 prosent.) Sensors karaktersetting er ikke nødvendigvis et fasitsvar.

Men: studentene trenger vel å vise til gode eksamensresultatet når de søker jobb? Kanskje, for noen fag, men mange bedrifter legger gjerne mer vekt på andre egenskaper. Også ved universitetene korrelerer ikke nødvendigvis «flink til pugging / på skriftlig eksamen» så veldig godt med «flink til å skrive master/PhD-avhandling». Korona-hjemmeeksamen er vel mer realistisk enn klassisk skriftlig, med tilgang på internett og mulighet for (ulovlig) samarbeid – men er det i det hele tatt rimelig å sammenlikne bokstavkarakterer når det er såpass forskjellige rammer for eksamen? I flere sammenhenger er det kanskje vel så hensiktsmessig med bestått / ikke bestått – kanskje helst med fremragende som et ekstra alternativ (et forslag departementet dessverre har takket nei til).

Hva er alternativet? Det går an å ha mer praktiske prøveformer, eller prosjektarbeid + en muntlig diskusjon. Om prosjektene er mer selvstendige enn «løs dette konkrete problemet», er det gjerne også vanskeligere å jukse. Jeg har brukt denne formen selv en del, både for læring (uten karakter) og ved at semesterprosjektet presenteres og diskuteres på muntlig eksamen – for min del er det noe mer realistisk, og det gir som regel et veldig godt innblikk i kandidatens kunnskaper og ferdigheter. Det er kanskje mer tid- eller ressurskrevende; på den annen side slipper man å leie eksamenslokaler, vakter, osv.. Alternative vurderingsformer kan potensielt også være mer inkluderende for de som trenger spesielle tilpasninger av undervisning eller vurdering.

Koronapandemien ser ikke ut til å gå over med det første, og Arild Raaheim tok opp diskusjonen allerede for et år siden. Hva vil UiB ledelsen gjøre – f.eks. i form av ressurser, inspirasjon, initiativ, og regel-fleksibilitet – for å gi studentene bedre vurderingsformer neste semester og i fremtiden?