Ikke sprett champagnen helt enda
Tiden vil vise om Sandra Borch mottar jubel eller bannlysing fra landets universiteter.
Dette er et innsendt innlegg. Innlegget gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Tidligere i sommer ble det klart at forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe måtte ta sin hatt og gå av som minister. Han hadde rotet med aksjekjøp som statsråd, og det ble spikeren i kista for persona non grata-Moe for denne gang.
Flere studenter trakk et lettelsens sukk. Andre spratt kanskje champagnen.
Men det er for tidlig å juble over hans avgang.
Fredag 4. august ble det klart at Sandra Borch fra Senterpartiet tar over stillingen hans, og forlater posten som landbruks- og matminister.
Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Safina de Klerk ved Oslo vitensenter har sammenlignet ministerskiftet med å bli friskmeldt etter pest, for så å bli syk med kolera en uke senere, UiO-professor Benedicte Bull mente det var som å utpeke Snåsamannen til helseminister.
Det er forståelig at flere hever øyenbrynene. Den siste tiden har Borch kommet med påstander som strider med etablert forskning.
Blant annet er hun skeptisk til de nye kostholdsrådene som sier at nordmenn bør spise mindre kjøtt, og hevdet få dager før ministerskiftet at fugleinfluensaen som spres i Nord-Norge sliter i kulden. Det er feil, svarte forskere, men den nyutnevnte forskningsministeren sto på sitt.
Samtidig forsikrer Borch Aftenposten om at hun ikke er en «forskningsfornektingsminister». La oss håpe hun holder ord, for det vil selvfølgelig være problematisk å ha en forskningsminister som har et selektivt og skeptisk forhold til vitenskap.
Men en lunken mottakelse er den minste bekymringen for en minister som skal styre en skute i hardt vær. Studentenes ønsker om bedret kjøpekraft og mangelen på studentboliger blir mer akutt for hver dag som går. I tillegg kommer debatten om endring av inntaksordninger til høyere utdanning.
Dessuten bør Borch prioritere å etablere en bedre relasjon til studentene sammenlignet med det Borten Moe presterte gjennom sin tid. Det vil gagne det politiske arbeidet, selv om studentenes minister har en uunngåelig tendens til å bli syndebukk i trange tider.
Det er vanskelig å spå fremtiden, men vi kan se for oss to mulige scenarioer for hvordan dette vil utvikle seg:
1: Borch viderefører Borten Moes direkte og kompromissløse kommunikasjonsstil. Da kan hun, for å sette det på spissen, ende opp med lav tillit og et par «persona non grata»-vedtak innen året er omme.
2: Hun følger en mer tolerant og politisk korrekt linje, og leder fokuset mot politikk fremfor seg som person. Dermed kan Borch ha konstruktiv dialog med studentene, og la politikken snakke for seg. Da ender vi kanskje opp med en minister som huskes blant studentene for politikken hun fører fremfor spydige kommentarer.
Om politikken blir fordelaktig for studentene, er en annen sak.
Hva slags forsknings- og høyere utdanningsminister Sandra Borch blir, vil tiden vise. Kanskje kommer hun til balansere mellom de to ovennevnte stilene.
Det som er sikkert, er at det er prematurt å sprette champagnen helt enda.