Ingen jul uten filmen alle elsker å hate

Det drar seg mot jul.

Tradisjonen tro, så har jeg nok et år tømt strømmetjenestene for julefilmer, for å komme i ordentlig julestemning. Men i et hav av julefilmer, så er det særlig én film som jeg resirkulerer gang på gang: 

Love Actually.

Jeg har tidligere vært flau over å innrømme at dette er julefilmen i mitt hjerte, fordi det virker som at mange elsker å hate den.

Også filmkritikerne. For dem er det den perfekte skyteskiven i romjula.

Mens noen hevder at Love Actually er for sukkersøt, urealistisk og klisjéfylt, så mener andre at den mangler mangfold og til tider er sexistisk.

Jeg skal ikke benekte disse påstandene – det er faktisk et snev av sannhet i hver av dem. 

Sannsynligheten for at vennen til kjæresten din banker på døra med håndskrevne plakater for å erklære kjærligheten sin for deg, er lite sannsynlig. Livet følger dessverre sjeldent manuskriptet til en romantisk komedie.

Men her er poenget mitt: Jeg elsker Love Actually nettopp på grunn av disse urealistiske klisjeene. Det er som å stappe ansiktet mitt fullt av sukkersøtt julegodteri; det smaker kanskje ikke av virkelighet, men det gir en varm følelse av glede og nytelse.

Når jeg ser Love Actually for tiende gang i desember, er det som å omfavne en gammel og utstøtt venn. Jeg kjenner hvert hjørne av historien, jeg forutser hvert klisjé-øyeblikk. 

Men likevel sitter jeg der med et smil om munnen og en varm følelse i hjertet når ti år gamle Sam løper gjennom Heathrow etter sin store kjærlighet, Joanna, for å fortelle at han elsker henne.

Det er overdrevent, urealistisk og akkurat det jeg trenger i desember. Livet er realisitisk og utfordrende nok fra før – så la meg i det minste få lov til å drømme meg bort i noe forutsigbart og romantisk i julemåneden.

Og jeg oppfordrer dere til å gjøre akkurat det samme.

P.S.: Til jul ønsker jeg meg en t-skjorte med «I Love 'Love Actually'» på.