Ja til dritbillig kultur, også når vi blir gamle

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for journalisten sine egne meninger.

Da jeg begynte på videregående fant jeg ut at jeg helt fint kunne gå på teater på egenhånd. Det var mulig fordi de fleste statlig eide teatrene i Norge har svært gunstige priser for oss under 30 år.

For bare litt mer enn en hundrelapp får vi muligheten til å oppleve teaterforestillinger som sikkert koster millioner i året å produsere. Det er et veldig godt tiltak. Før det var jeg rett og slett undereksponert for kultur av denne sorten. 

Men hva så når vi fyller 30 år? Hvorfor skal dette tilbudet forsvinne fullstendig det sekundet vi bikker over i tredveårene? Tanken er nok at vi skal lokkes inn av teaterets magi, slik at vi, når vi får faste jobber og gode lønninger, skal betale fullpris med glede. Jeg tror ikke det er så lett.

Å dra på en ballett i operaen koster gjerne 900 kroner, og ei teaterforestilling på Den Nationale Scene kan koste opp mot 500 kroner for en fullprisbillett. Selv om du er «voksen», er det mye penger, spesielt om du dekker utgifter på små mennesker i tillegg til deg selv.

I sommer skapte det debatt at Nasjonalmuseet, som det for øvrig har tatt over ti år og seks milliarder kroner å bygge, tok en billettpris på 180 kroner. Det høres kanskje lite ut når vi vet hvor mye det har kostet å bygge museet og hvilke verdier som finnes på innsida.

Men i mine ører er dette et prinsipielt spørsmål. Helst skulle jeg sett at vi ikke trengte å betale noe som helst for inngangsbilletten til statlige museer, slik ordninga er i for eksempel Stockholm.

For kunst og kultur eksisterer ikke for kunstnernes og kulturutøvernes egen del. Jeg vil påstå at kunst ikke har noen som helst verdi hvis ikke det finnes mennesker som opplever eller nyter den. Dermed får den også ganske begrenset med verdi hvis det kun er en liten del av befolkninga som får oppleve og nyte den.

Og hvis ikke kulturen blir et tilbud til alle innbyggere, er det rett og slett ikke så mye vits i å subsidiere den i det hele tatt.

Jeg mener det trengs en større endring. I tillegg til at det må formidles til den norske befolkninga at du helt fint kan dra på teater og kunstutstilling uten å være ei champagne-sippende gammel dame med revepels og fint etternavn, må det generelle prisnivået på alle kunst- og kulturinstitusjoner senkes.

Det skal ikke oppleves som en belastning for økonomien å dra på teater. Det skal ikke være noe som kun de rikeste av oss føler at vi kan gjøre. Kulturen skal være for alle. Det er den ikke nå.

Til slutt en liten oppfordring til mine medstudenter: Kom dere på teatret mens dere enda kan.

• Les også: Ut mot ny forelesningspraksis
• Les også: No blir fattige studentar fattigare