Jeg får betalt for å smile

Jeg har, som mange andre studenter, deltidsjobb. 

Jeg jobber på kafé. 

Og nå skal jeg fortelle deg den skjulte sannheten bak de kremete cappuccinoene som folk gledelig slurper i seg.

Bak disken, hvor espressobønner møter melk i en dans av koffeinholdig lykke, skjuler det seg en hemmelighet.

Mitt yrkes ubestridelige realitet: 

Jeg får betalt for å smile

10 kroner for et smil.

20 kroner for å ønske deg en strålende dag videre.

Det er som å jobbe på et smile-bordell,Og jeg er profesjonell smile-prostituert 

En hyggelighetsmaskin som går på barista-brennstoff.

Det høres kanskje magisk ut 

Å være den som ønsker velkommen til bolleparadiset.

Men smilet, det er ikke alltid ekte.

Det er et produkt av trent muskelminne.

Cafe-au-løgn.

En kunstig vilje til å late som min personlige lykkeboble aldri sprekker.

Jeg serverer ikke bare kaffe og boller. Jeg serverer en illusjon om at Bergen er solfylt selv på regnfulle dager.

I dette teateret av lykke er det jeg som er regissør og sørger for at the show must go on – uansett hvor langt unna Broadway vi er.

Jeg kan stå midt i en personlig krise.

Men så fort en gjest kommer inn, skal smilet på.

«Heisan hva har du lyst på i dag», roper jeg ut, som om det var en Shakespeare- monolog.

Ikke misforstå, jeg liker jobben min. 

Men jeg er også bare et menneske, med følelser, komplekse tanker og noen ganger en trang til bare å gi verden en kaffepause. 

Så hvis du ser meg bak disken, med et stramt smil uten øyne som glitrer.

Så skal du ha meg unnskyldt. Jeg er nemlig bare en smileprostituert på jobb.