Livet som snobbestudent

Jeg er en snobbestudent!

Det er høye krav som må innfris for at jeg skal ha en vellykket lesedag.

For effektiviteten har endt med å heller måles av rammene rundt, fremfor mengde arbeid fullført.

Med andre ord: Jeg romantiserer leseplassen, og det har utviklet seg til et slitsomt forhold med mye hat og mye elsk.

Jeg trenger kos, jeg trenger belønning, og ulikt de fleste trenger jeg arbeidsstøy.

Dermed finner min ideelle arbeidsdag sted på en koselig kafé.

Kafeen skal helst ha god utsikt ut mot en gate, så like mye av tiden min kan gå til mennesketitting som skriving. Her observerer jeg med en latte i hånda, og senere må man jo belønne seg selv med en lunsj.

Jeg lyver til meg selv, og påstår at jeg kjøper dette svindyre måltidet for å vise kafeen at jeg støtter dem. Nesten som en takk for at de ikke kaster ut en stakkars student.

Denne hverdagen fører til at min studentøkonomi er utrolig lite bærekraftig.

Så da må jeg gå hjem og si til meg selv: I morgen skal du på lesesalen. Men når disse mer nøkterne lesedagene skal gjennomføres, må jeg til gjengjeld ha en heidundrende matpakke.

Vann er med, men også en smoothie for variasjon i inntaket av væske. Det skal gjerne være en søtsak av et slag, og etterhvert må man jo kjøpe seg en studentkaffe.

Det kreves mye innsats å mekke en slik lunsj, så hele morgenen går heller til å preppe den, fremfor eksamen.

Heldigvis går jeg ikke et særlig lesetungt studie. Og kanskje er dette også kilden til galskapen.

Det er for meg en happening å gå på lesesalen.

Og derfor er det nemlig lov å være snobbestudent når man går på et latmannsstudie.

Dessverre er ikke lommeboka mi helt enig i det.