Manglende innsikt fra sentrum

Det raser i sentrum, blant både studentpolitikere og Studvest-redaktører, om horrible tilstander på Norges Handelshøyskole. Det er spesielt idrettsforeningen, NHHI, det skytes mot. For NHHI er tydeligvis ekskluderende og heller ikke i stand til å ta hånd om den dramatiske situasjonen på egen hånd. Sosiale opptak er en uting, sies det. Nå må Velferdstinget ta tak. Fellesskapets midler kan ikke gå til å støtte grupper som ekskluderer.

Men er dette virkelig sannheten? Kjenner NHH-studentene seg igjen i denne fortellingen? Eller er historien over tilsvarende en trønder som kritiserer tilstandene i Brann?

For faktum er at åtte av ti studenter på NHH er med i en studentorganisasjon. For de aller fleste av dem igjen, er studentforeningen litt eller svært viktig for deres sosiale liv. Ser vi på studentidretten isolert, er rundt 50 prosent av studentene på NHH aktive i NHHI. Det vitner om at idretten er en betydelig del av dette engasjementet. Til sammenligning er kun ni prosent av studentene på UiB aktive i BSI.

Når studentorganisasjonene på HVL og UiB omfavner en så liten del av studentmassen, hvor berettiget er man da til å peke finger mot andre institusjoner? Kan man egentlig si at BSI er mindre ekskluderende enn NHHI, når BSI omfavner kun ni prosent av studentene på UiB?

For det som ser åpent og inkluderende ut på papiret, er åpenbart ikke det i praksis. For hva er egentlig årsaken til at så få er med? Svaret på det er selvfølgelig komplekst, men en del av svaret er åpenbart ekskluderende faktorer. Ekskludering kan ta flere former enn et avslag. En oppslutning på ni prosent vitner om at tilbudet enten ikke er der, eller at kun de kuleste tør å delta. Man har den siste tiden forsøkt å skissere et bilde av NHHI som langt mer ekskluderende enn andre idrettsorganisasjoner i Bergen. Jeg mener tallene viser noe helt annet.

For faktum er at NHHI har klart å omfavne massene. Mye av grunnen til det er at de sosiale sidene ved å samles om en idrett er viet vel så mye plass som de sportslige resultatene. For NHHI er for alle, også de som ikke har ambisjoner om spille ball, eller løpe hundremeter på profesjonelt nivå. Det viktigste for de lagene som legger mindre vekt på sportslige resultater, er å finne studenter som er motivert for å møte på trening og drifte laget i fremtiden.

Jeg er enig i at det bør være sammenheng mellom opptak og organisasjonenes kjerneaktivitet. Men jeg er uenig i at det er studentpolitikere i Velferdstinget som skal definere hvordan dette best gjøres. For kjernen kan være det sportslige for noen grupper, mens det for andre grupper er det sosiale samholdet rundt idretten som er det viktigste.

Utfordringene vi har på handelshøyskolen skal vi selvfølgelig ta på alvor. Som Studvest opplyser om, er 2,6 prosent av studentene på NHH ikke med i studentforeningen fordi de har fått avslag. Selv om tallet ikke er spesielt stort, kan det være kritisk for de det gjelder. Vi er ikke fornøyde før alle studentene på NHH føler seg inkludert i studentforeningen. De åpne idrettslagene er mange, men kan bli enda flere. Vi må opprettholde den lave terskelen for å starte nye lag, og sist, men ikke minst, må vi følge opp at gruppene forholder seg til instruks for opptak. Det skal aldri være ubehagelig å dra på et opptak i NHHI. Problemene løses imidlertid best internt. Da kan vi gjøre justeringer i organisasjonen, uten at det går på bekostning av mangfoldet eller engasjementet i studentforeningen.

På mange måter er NHHI uten sidestykke i å inkludere studenter til fysisk aktivitet og sosialt samhold. Det er uvurderlig for både den fysiske og psykiske helsen til medlemmene i NHHI. Det er derfor trist å høre at studentpolitikere, med mandat om å skape mest mulig studentvelferd, truer med å kutte støtten til NHHI. Resultatet vil være at over 1200 studenter ikke har råd til basketballer, drakter, eller turneringer til neste år. Det kommer til å ramme studentene kraftig.