Store gutter trenger julekos vi òg

Her om dagen fikk jeg en telefon fra mamsen. 

– Even, det er noe jeg har villet fortelle deg en stund. 

Mamsens stemme er gråtkvalt. 

Tankene farer gjennom hodet. Skilsmisse? Dødsfall? Eller er jeg adoptert?

Neida, tiden er kommet for at tradisjonen med pakkekalender skal avsluttes.

Først puster jeg lettet ut. Det hadde jo blitt veldig styrete med skilsmisse, begravelse eller å miste mitt antatte biologiske opphav midt oppi julestria.

Men så brister det for meg, og jeg lemper på min påtatte maskuline fasade. 

Nei, mamma, det går jo ikke fint.

Jeg er kanskje en stor gutt nå, jeg flyttet til Bergen for tre år siden, men pakkekalender må jeg faktisk ha.

Og det er ikke det at hvert et viskelær, skumnisse eller jakkerefleks alene beriker hverdagen min nevneverdig.

Det er ikke det det handler om.

Hver for seg utgjør jo ikke pakkene rare greia.

Det handler nemlig om å kunne ta et steg tilbake på julaften, bivåne fangsten. Tikroningene, blyantene og linjalene. Se det store bildet, og verdsette helheten 24 dingser og nips utgjør.

Slikt er stas for en 9-åring, og jaggu for en 22-åring også.

Men mamsen er urokkelig. Nok er nok.

Og skal jeg være ærlig, så skjønner jeg henne godt.

For hvis hun ikke setter en grense nå, når skal hun så gjøre det? 

Dyrt og ubrukelig er det også.

Og kanskje har faktisk årene innhentet meg? Er jeg blitt for gammel?

Et kjapt søk på diverse kvinnefora viser tross alt at snittalderen for pakkekalenderslutt ligger rundt 16 år.

Men neida, jeg er sta, og heldigvis har jeg en kjæreste som er vant med å sy puter under armene mine.

Så 1. desember ventet 24 poser med snop og ymse nips på meg ved sengekanten.

Nå sender jeg hver morgen en snap til mor for å gni det inn at dama har tatt hennes plass i mitt julehjerte.