Værgudene har skuffet meg

Jeg kom over fjellet til Vestlandets hovedstad vel vitende om sagnene rundt høstens tradisjonsrike regnskyll mellom byfjellene. Som innvandrende østlending pakket jeg rikelig med regntøy. 

Sensommeren i år fikk en overraskende god start værmessig. Men nøkterne bergensere, som tross alt kjenner høstens lunefulle humør, ga meg alltid samme bedrevitende respons: 

– Bare vent, det blir verre! 

Og som alle vet, er det å debattere med en bergenser like umulig som samtlige spørsmål i Besserwisser. 

Så da var det bare å smøre seg med tålmodighet, dempe forventningene og vente på at de sagnomsuste bygene skulle velte inn Byfjorden. 

Høsten startet oppskriftsmessig med generøse mengder nedbør, gjennombløte sko og et bybildet fylt av knekte paraplyer i alle tenkelige fasonger.

Men så, som lyn fra klar himmel:

Tre ganger så mye sol i Bergen som Oslo i november! 

Regnet, som i århundrer har bundet bergensere sammen tross bybranner, bybanestrider og studentboligkriser, glimret nå med sitt fravær. Regnet kan en alltid stole på. Eller kunne. 

På vei til forelesning, regn. Butikken, regn. Fjelltur, regn. 

Men plutselig var den eneste konstanten i regnbyen borte.

Jeg savner å surfe rundt i våte joggesko, med en trofast sydvest eller en noenlunde fungerende paraply i hånden. 

Skoene mine har aldri vært så tørre som nå. 

Verden spås å bli både varmere, villere og våtere fremover. 

Men denne byen skal vel alltid skille seg ut! 

For oss som har investert både tid og energi i godt regntøy, i tillegg til å dra på utallige paraplyrebuser. 

La oss håpe på skikkelig vær til neste år! 

For savnet er enormt, nå som regnets storhetstid virker å være forbi. 

En ting er sikkert, jeg skal pakke med meg godt med regntøy på vei hjem til Østlandet.