Annonse
Vi bør jobbe for klassekvotering
Leserinnlegg: Vi har ikke lik rett til utdanning. Det kan Studentparlamentet gjøre noe med.
Publisert
Sist oppdatert
Annonse
Dette er et innsendt innlegg. Innlegget gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Til tross for at vi lever i et ‘kunnskapssamfunn’ er realiteten at bare noen og tredve prosent av den norske befolkningen har høyere utdanning. Disse prosentene har statistisk sett også foreldre med høyere utdanning. De sosiale forholdene som ligger til grunn for deg når du blir født bestemmer hvordan ditt liv formes, og når du omsider får barn, bestemmes deres framtid tilsvarende (og så videre).
Slik reproduseres ulikhet fra generasjon til generasjon. Derfor må vi gripe inn med politiske tiltak. Det lille Studentparlamentet kan gjøre, må vi gjøre, og det mener jeg og Venstrealliansen er å jobbe for å kvotere inn studenter basert på klassebakgrunn.
I en artikkel fra SSB fra 2014 går Rachel Ekren gjennom en rekke forskjellige utdanningsmål, og ser på resultatene opp mot de aktuelle personenes foreldre. Hun viser at gjennom hele utdanningssystemet følger din klassebakgrunn deg, og påvirker resultatene du oppnår. Mens barn av foreldre med lengre høyere utdanning hadde ca. 45 oppnådde grunnskolepoeng (sum av standpunkt- og eksamenskarakterer), hadde de med foreldre uten utdanning hele 12 poeng mindre.
Grunnskolepoeng er bare et av mange eksempler på mål der klassebakgrunn er helt avgjørende. Som Mats Kirkebirkeland fra Civita påpeker i en rapport er høyere utdanning i realiteten subsidiering av den øvre middel- og overklassen. Det er ikke bare antakeligvis ineffektivt, det er først og fremst særdeles urettferdig.
Annonse
Det faktum at jeg, på grunn av hvilken familie jeg ble født inn i, hadde mulighet til å ta høyere utdanning gjør at jeg i framtiden vil få bedre betalt og mer behagelig arbeid, men ikke minst mye bedre tilgang til maktposisjoner i samfunnet. Jurister og økonomer, for eksempel, er nøkkelpersoner i bedrifter, politiske partier og byråkratier, men utdanningen er reservert en liten elite. Her er overrepresentasjonen av samfunnets øvre sjikt stor, og selv med like gode karakterer er yrkesmulighetene vesentlig bedre for dem med foreldre fra profesjonen eller annen høyere utdanning.
Derfor er det å utjevne disse skillene, og å sørge for større deltakelse i høyere utdanning fra de ‘lavere’ klassene, ikke bare noe som bidrar til et mer rettferdig samfunn, det har også store politiske implikasjoner i form av hvem som faktisk styrer landet.
Einar Gerhardsen, som begynte arbeidslivet ti år gammel og var veiarbeider lenge, skrev et brev til seg selv om at han aldri skulle glemme hvor han kom fra, da han tok sin første stilling i fagbevegelsesledelsen. Han representerte arbeiderklassens interesser til sin død. Unge mennesker fra overklassen uten langvarig arbeidserfaring, men med godt med penger på bok, vil aldri trenge et slikt brev: Arbeiderklassens interesser enser dem ikke.
At disse skillene er et problem er dermed noe de fleste rasjonelle mennesker bør kunne enes om. Både materiell velstand og politisk makt bør fordeles jevnt. Spørsmålet blir derfor hvordan det skal løses. Her er det rimelig rom for uenighet.
Det åpenbare svaret er at løsingen er mangefasettert, og må løses på nasjonalt nivå. Dette betyr imidlertid ikke at lokale bidrag vil være ubetydelige. Mitt forslag er å ta i bruk det virkemidlet vi vet fungerer: Kvotering av gruppene vi ønsker å få inn i høyere utdanning.
Men hvordan – rent praktisk – skal man ‘treffe’ med kvoteringen? Et godt utgangspunkt kan være foreldres utdanning. Det er et enkelt mål, og det har stor prediktiv verdi (som vist av Ekrens rapport) på hvor godt du lykkes i skolesystemet. Dersom det viser seg å være utilstrekkelig kan man fortsette med å måle foreldres inntekt. Man kan også vurdere mulighetene for å søke om å få poeng hvis for eksempel foreldrene har høy utdanning, men av ulike grunner (død, sykdom, andre problemer) ikke har kunnet bære videre fruktene til sine barn.
Det norske samfunnet er et klassesamfunn, og sjeldent viser dette seg bedre enn i hvem som tar høyere utdanning. Dersom man ønsker et mer rettferdig utdanningssystem, og et samfunn der maktposisjoner er tilgjengelig for hele befolkningen, er høyere utdanning ett av stedene vi kan begynne.
