Studentrevy med musikalvri

Her kommer dette punktet et lite stykke ut i andre akt, hvor forestillingen «HaukeLaLaLand» disker opp med et sangnummer i norgesklasse.

Det finnes heller liten tvil om at «The Room Where it Happens» fra suksessmusikalen «Hamilton» er et regelrett mesterverk innen sjangeren. Å skulle tolke det som amatørrevy kan dermed fort bli en voldsom oppgave. Men HaukeLaLaLand får med alt det som gjorde originalen så innmari kul, og mer til.

Her vurderer sykehusledelsen å ta livet av streikende ansatte ved hjelp av en mystisk snikmordergruppe: bibliotekmafiaen. Premisset er morsomt, og låtens hektiske koreografi, dialog og skumle, kreol-aktige jazzrytmer er framført trestemt og til 20 i stil.

Dette bringer oss videre til et annet særpreg ved Medisinerrevyens forestilling: Revyen har valgt å sette opp en historie innad i revyen, nettopp som en musikal. De fem musikalstykkene er spredt utover forestillingen, og forteller historien om to ferske studenter som ankommer «HaukeLaLaLand».

Minimusikalen er en fin, ambisiøs måte å binde tematikken rundt forholdene på Haukeland sammen på, og selv om disse stykkene ikke alltid når toppen hva gjelder antall vitser er de vel framførte, og forteller en fornøyelig, sammenhengende historie.

Som nevnt tar det likevel omtrent halve forestillingen før stemningen endelig sitter. Før dette er hovedresponsen fra publikum på Rick’s det som best kan beskrives som lett humring. Innimellom er stykkene morsomme og godt gjennomførte – en gjennomgående vits om mannskapet på Helge Ingstad kan trekkes fram – men i overkant mange stykker lider av å ha noe mangelfull oppbygning og åpenbare poeng. HaukeLaLaLand er på sitt beste når skuespillerne får skinne i mer sprø roller, og flere slike hadde løftet revyen flere hakk.

Andre akt, derimot, løfter nivået. I kjølvannet av det ovennevnte sangnummeret retter «HaukeLaLaLand» i noen grad opp i egne feilsteg, og skuespillerne får bære showet i større grad.

Skuespillerstaben på Medisinerrevyen er god. Alle synger rent, og framstår sikre og publikumsvante. Spesiell utmerkelse må gå til Jonathan Husøy, som går fra å være selvgod hjernekirurg til en politikonstabel som like gjerne kunne vært Jokeren i en Batman-tegneserie i løpet av minutter. Vilde Nesbakk og Magnus Hofbauer gjør også gode figurer som naive studenter i revyens musikal-del.

Bandet, som på forrige Medisinerrevy, får bonuspoeng for gøye instrumenter – denne gangen kan to sangere, cello, tverrfløyte og barytonsaks trekkes fram – som egner seg godt til revyens jazz- og storbandstykker. Likevel, enn så fint det er med liveband på revy, savnes noe trøkk på musikkstykkene mellom sketsjene, for alt foregår på særdeles middels intensitet.

Utblåsene som er valgt er også i overkant rolige. Flere ganger går en fra en god punchline, latter og applaus, til en tårevåt, sørgmodig cellosolo. Det er fint nok, for all del, men publikum mister fort stemningen og applausen dør umiddelbart.

«HaukeLaLaLand» står i helhet igjen som en godt gjennomført forestilling. Musikalformatet er interessant, sykehustematikken er velrealisert og på sitt beste er stykkene godt oppsatte. Likevel er det ikke alle de individuelle stykkene som når helt opp, og på tross av solide skuespillerprestasjoner er ikke selve materialet sterkt nok til å skyve terningen over på toppkarakterene.

Les flere revyanmeldelser:

• BI: Tidvis hysterisk morsomt
• BTS: Ikke helt som andre revyer