Annonse
Tallenes tale: Kvinner snakker mindre i forelesning enn menn
Ni av ti av de som snakket i forelesningene var menn, viser undersøkelse. Men professor Lise Rakners grep har fått flere kvinner til å delta.
Publisert
Sist oppdatert
Annonse
– Jeg husker videregående. Da var det vi jentene som snakket mest. Nå er det omvendt. Jeg vet ikke hvorfor, sier Live Idland.
Hennes medstudenter Marte Christophersen Haugen og Maren Iversen nikker enig. De studerer sammenlignende politikk og er vant til forelesninger med over hundre studenter.
Alle tre har erfart det samme: Det er de mannlige studentene som tar ordet mest i forelesningene.
– Det er dumt, fordi mange sitter nok med gode refleksjoner som aldri blir hørt, sier Idland.
Studentkommentar utløste debatt
Men hva skjer hvis du faktisk teller hvor mange kvinnelige studenter som snakker i forelesningene i forhold mannlige studenter? Nettopp dette har professor Lise Rakner ved Universitetet i Bergen forsket på.
Annonse
Det begynte for to år siden, da daværende Studvest-journalist Ingeborg Siverstøl skrev en kommentar om en av hennes første forelesninger – en forelesning der professor Rakner holdt igjen alle kvinnene etter timen.
«Hvorfor sier dere ingenting, jenter?», lød spørsmålet fra professoren. Kommentaren utløste en stor debatt i media. Snakker kvinner mindre i forelesningene enn menn?
Kvinner står for 13 prosent
Rakner og noen andre forskere begynte å undersøke hennes eget fag. Ganske fort ble det tydelig at påstanden stemmer. Studvest omtalte forskningen da den var i startfasen. Nå er rapporten ferdig.
I løpet av åtte forelesninger var det totalt 132 «interaksjoner», det vil si enten kommentarer og spørsmål fra studenter eller svar på spørsmål stilt fra foreleseren. Det var omtrent like mange mannlige som kvinnelige studenter i forelesningene. Likevel sto kvinner for 18 av de 132 interaksjonene, som tilsvarer omtrent 13 prosent.
– Disse tallene sjokkerer. Vi tror at vi har fikset likestillingen i Norge, men det er noe som må jobbes med hele tiden, sier Rakner.
Hun tror at kvinner i større grad enn menn er for strenge med seg selv og holder tilbake det de vil si. Hun sier at kvinner også reagerer mer på det hun kaller mikroaggresjon, som er små tegn på at de rundt deg syns det er du sier er teit, for eksempel ved å heve øyenbryn.
– I tillegg tror jeg det eksisterer en idé om at alle bør holde kjeft mens foreleseren står som en guru på scenen og snakker. Det er en gammel tanke og skaper dårlig interaksjon, sier Rakner.
– Kvinnene er redde for å dumme seg ut
De tre politikkstudentene peker alle på en kultur der man fra liten av lærer at gutter får lov å være brautende, mens jenter skal være forsiktig.
– Jeg føler gutter får skryt bare for å prøve, mens for jenter må alt være riktig, sier Iversen.
Den kulturen preger forelesningene, hvor de mannlige studentene snakker rett ut, mens kvinnene er redde for å dumme seg ut og tenker mer gjennom svaret, mener studentene. De understreker at de snakker på generelt grunnlag, og at det ikke gjelder alle.
Studentene er enige med Rakner om at små tegn fra de rundt deg på at spørsmålene du stiller er teite, er med på å heve terskelen for å rekke opp hånden i forelesningene.
– Selv om jeg ikke ser det selv, så ser kanskje de bak meg at en medstudent himler med øynene når jeg snakker. Da lar de være å svare på spørsmål i frykt for at de skal få samme reaksjon fra medstudentene, sier Iversen.
– Satte inn tiltak i forelesningene
Da Rakner fikk tall på hvor mange av de kvinnelige studentene i forelesningene hennes som faktisk deltok, innså hun at noe måtte gjøres.
Nå informerer hun alle nye studenter om resultatene fra undersøkelsen. Hun mener man hele tiden må være oppmerksom og sørge for at så mange stemmer som mulig kommer til orde, og at det er hennes ansvar å fordele hvem som får svare.
Professoren må av og til si til studentene sine at hun ikke vil svare på noen spørsmål før hun ser kvinnehender i været.
– Jeg tar ikke imot spørsmål fra fem menn på rad. De som da har spørsmål kan nok med god grunn bli irritert av at de ikke får si det de har på hjertet. Men jeg må gjøre det sånn for å bevisstgjøre studentene, forteller Rakner.
Mener hun har et ansvar
Selv har hun merket at det har hatt en effekt. Nå ser hun flere kvinnehender enn før, og tror at en ny undersøkelse nå ville gitt andre resultater. Likevel er hun klar på at det er lett å falle tilbake.
– Hvis tre menn har svart på rad, blir det gjerne slik at ingen kvinner svarer den timen. Derfor er det viktig å hele tiden tenke på dette, sier Rakner.
Selv om hun har et ansvar for å fordele hvem som får svare, er hun klar på at studentene også har et ansvar for å bidra. Hun oppfordrer flere, både menn og kvinner, til å rekke opp hånden i forelesning.
– Jeg mener det er helt feil holdning å mene at problemet er at mennene snakker for mye. Hvis bare noen få snakker så er det fordi de andre ikke gjør det, sier Rakner.
– Viktig å ta del i samtalen
På spørsmålet om hvorfor det er viktig å strebe etter at kvinner deltar like mye som menn svarer Rakner at det handler om den læringseffekten det gir.
– Noe av det viktigste man lærer på universitetet er å ta del i muntlig kommunikasjon.
Forelesninger og seminarer er den eneste måten man får øvd på dette, forklarer Rakner, og mener det derfor er viktig at både kvinner og menn deltar.
– Hvordan skal man for eksempel klare seg på jobbintervju og ellers i arbeidslivet hvis man ikke lærer å kommunisere muntlig, spør Rakner.
Politikkstudentene er enig i at det er viktig at flere deltar.
– Det er viktig for å få svar som er mer representative for dem som sitter i forelesningssalen. Kvinner svarer gjerne annerledes og kommenterer ulike ting, sier Haugen.
– På den måten skaper vi også et godt undervisningsmiljø og respekt for andres meninger, legger Iversen til.
– Alle bør utfordre seg selv
Selv deltar de begge i forelesningene. Haugen sier hun aldri har vært redd for å ta ordet, og var blant de kvinnene som snakket mest. Likevel føler hun det hjelper når Rakner spesifikt oppfordrer de kvinnelige studentene til å svare.
– Sier hun at hun ikke tar imot spørsmål før hun ser kvinnehender, så rekker jeg hånden i været, forteller Haugen.
– Jeg er nok blant dem som ikke sier så mye. Jeg føler ofte at det jeg vil si ikke er relevant for andre, og at det ikke er vits i å ta ordet bare for å vise at jeg kan stoffet, sier Idland.
I stedet sender hun gjerne en epost til foreleseren. Hun snakker mer på seminarer, der hun føler det er mer lagt opp til interaksjon mellom underviser og student på seminarer fordi gruppene er mindre.
Alle tre er enige i at de har et ansvar for sin egen læring, og oppfordrer studenter til å delta mer aktivt.
– Alle bør utfordre seg selv. Da endres kulturen, sier Idland.
