– Jeg sitter igjen med et hav av følelser

Hele teateropplevelsen starter med at Tønder begynner å klimpre på gitar. I «Veps» blir man nemlig invitert inn i et jentekollektiv.

Bak en beige kordfløyelssofa og en retro godstol henger lange, røde frynser nedover som skaper et delvis skjult rom bakerst på scenen.

Der hvor det forferdelige senere skal finne sted.  

• «Veps» er Studentteateret Immaturus’ hovedoppsetning denne høsten og premieren fant sted på Kvarteret på lørdag. Immaturus spiller forestillinger hver kveld til og med 18. november. Det er basert på originalstykket «Extremities» av William Mastrosimone. Det ble først satt opp på Broadway i 1982 og handler om voldtekt, der makten snur.  

Når skuespillerne går av scenen for kvelden sitter jeg igjen med et hav av inntrykk og følelser. 

Jeg blir sint og fortvilet når Michael er voldelig mot Madelen og tvinger henne til å si «Jeg elsker deg» om og om igjen. 

Og jeg får lyst til å gripe inn når Michael forsøker å forgripe seg på Madelen. 

Overveldende inntrykk 

Michael kommer inn i leiligheten som Madelen deler med Tora og Pernille. Det er bare Madelen som er hjemme. En kort stund virker det som om Michael på uskyldig vis har forvillet seg inn i en fremmed leilighet før det blir tydelig at det ikke stemmer.

Stemningen snur brått og publikum blir vitne til et vidt spekter av hersketeknikker fra Michael, etterfulgt av at han forsøker å forgripe seg på Madelen.

Den hjemmekoselige leiligheten gjør at handlingen som utspiller seg føles nær. Som om man ikke burde være der og se det.

Publikum er helt stille. Lydbildet av kroppene som dunker hardt i gulvet gjentatte ganger i det halvskjulte rommet bakerst på scenen er fysisk ubehagelig.

Makten snur

Omsider får Madelen overtaket og plasserer Michael i hundeburet på scenen. På et tidspunkt slår hun en spade i hundeburet og flere i publikum kvepper til av den metalliske lyden det lager. Handlingen, skuespillerprestasjonene, lyssettingen og lydbildet suger meg helt inn i alvoret. Man må være laget av stein for å ikke bli revet med.

Inntrykkene er overveldende.

Videre reiser det store spørsmålet seg, «Hva skal Madelen gjøre nå?». Skal hun ringe politiet og risikere at det blir ord mot ord av mangel på bevis? Eller skal hun håndtere situasjonen på egenhånd?

Fra det øyeblikket maktbalansen snur og Madelen får overtaket gjør Christopher Røine (23) en mesterlig innsats i å spille historiens offer. «Nå skjønner jeg hvordan Jesus må ha hatt det» bryter Michael ut på et tidspunkt. Grandiose og forskrudde ytringer fra Michael vil ingen ende ta.

Noen få ganger drister deler av publikum seg til en latter på bekostning av de ynkelige ytringene til Michael.

Samtidig vekker Michael også empati i meg. Han forteller om en vanskelig fortid, og selv om det ikke rettferdiggjør handlingene hans på noen måte, er det interessant hvordan tankene spinner rundt etter hans historie. 

Flere kommer til

De to andre jentene i kollektivet blir etter hvert involvert når de kommer hjem, først Tora og senere Pernille.

Tora presenterer et av stykkets mest hjerteskjærende passasjer når det blir tydelig at hun har blitt voldtatt tidligere. «Det var bare min skyld» sier hun, med preget stemme og forklarer det med at hun var full og utkledd som Tingeling.

Jeg får lyst til å gi Tora en klem og avkrefte at det var hennes feil at hun ble voldtatt.

En periode i stykket er det mye dialog knyttet til hva de tre jentene skal gjøre med Michael og jeg merker at tankene drifter. Sammenlignet med tidligere deler av stykket, forsvinner noe av spenningen, og det som skjer på scenen er litt monotont. 

Det eneste som ikke gir helt mening for meg er gitaristens plassering på scenen. Gitarens allsidighet får skinne, men med tanke på hvor lite gitaristen spiller om gangen og hvor lange tidsrom det er mellom hver gitarsekvens kunne den helhetlige opplevelsen vært bedre dersom det bare var skuespillerne og scenen som var i fokus.

Likevel, med småpirk til side, kan jeg ikke anbefale «Veps» nok. Skuespillerprestasjonene, lyden, lyssettingen, scenens dekorasjoner og utforming gir en helhetlig opplevelse jeg sent vil glemme. Alvorlig tematikk blir respektfullt håndtert av skuespillerne og handlingen er kompleks, gripende og vond å se på. 

«Veps» fortjener uten tvil karakter A og stående applaus for modig oppsetning!