Trangen til å bruke hele storstipendet i januar

Apropos er den frie spalten der Studvest-journalistene kan skrive om akkurat det de vil. Språket er ofte i muntlig form, og med et glimt i øyet. OBS! Spalten har høy forekomst av satire, sarkasme og ironi, og bør tas med en klype (noen ganger en neve) salt.

Juleferie med fullt kjøleskap, påskrudde varmekabler på badet og oppholdsvær virker som en fjern feberdrøm tilbake på hybelen i Bergen hvor jeg finner meg selv sittende med boblejakke i sofaen og har ikke annet enn en ketsjupflaske i kjøleskapet.

I tillegg er det mer smitte enn noen gang, og av en eller annen grunn er jeg ikke mer motivert for å sitte på lesesalen nå enn det jeg var før jul, selvom jeg fikk overbevist meg selv om at superstudenten i meg nok skulle dukke opp bare jeg fikk pyntet pepperkakehus. 

Der jeg sitter i boblejakka er jeg helt sjokkert over denne triste begynnelsen på 2022, og for øyeblikket ser det ikke ut som det skal bli noe bedre. Alt av hytteturer og charterfly er avlyst eller utsatt på ubestemt tid. Også 2022 da, som liksom skulle bli det beste året ever, hvor alt av tapt ungdomstid skulle gjøres opp for. Herregud, hvor fælt kan det bli. 

Jeg kjenner at belønningssenteret i hjernebarken min har vært på en desperat jakt etter litt ekstra dopamin i det siste. Og mens hjernen min prøver å finne ut av om det er en joggetur eller en sjokolade som ville frisatt mest dopamin, tikket det inn en varsling på mobilen om at storstipendet står klart på konto. Hva kan vel frisette så mye dopamin som å dyrke forbrukersamfunnet?

Slik begynner en lang indre monolog for å rettferdiggjøre overfor meg selv at alle disse ekstra pengene jeg har på konto kan brukes på nye sko. Eller kanskje en ny skalljakke, for det er tross alt ganske fornuftig. Dessuten har jeg aldri hatt noe imot nudler og Toro-tomatsuppe, så om det blir noen stusselige uker på tampen av semesteret så går det sikkert fint.

Om jeg sparer pengene, så vil jeg jo ende opp med å bruke de på noe kjedelig, som pensumbøker eller en tolererbar innetemperatur, som dessverre frisetter skuffende lite dopamin i hjernen min. Også får jeg nok igjen på skatten, så da går det sikkert bra uansett. 

Og slik er det gjort. Tom sitter jeg der og stirrer inn i skjermen på alle de ubetalte Klarna-fakturaene. Jeg har gitt meg selv permanent angstklump i magen frem til august. 

Husk forresten å fortelle meg at de nye skoene mine er sykt fine, for Toro-tomatsuppe er egentlig ikke så veldig godt og jeg angrer allerede.