Annonse
Annonse
Det var en mørk og stormfull natt. Men det var ikke jul som sto på kalenderen. Det var påsken. Påsken 2019. Og noen få fortapte sjeler, noen riktige kjempenørds, hadde valgt Det juridiske fakultet som oppholdssted denne påskeaften. Påskeaften, som er selve rosinen i påskebolleferien.
Vinden ulte og bar seg som en skadeskutt og sulteforet ugle. Men det eneste tegnet på dyreliv på denne kanten av Nygårdshøyden, var måkeskrik fra kaien hvor cruiseskipene vugget i vågen et steinkast unna.
Løvet blåste av sted i samme hastighet som en gepard som jakter sitt bytte på det afrikanske steppelandskapet. Og regnet var på sitt sedvanligste bergenske denne påsken og dråpene fikk det til å dugge i hornbrilleglassene til – Riks Løvesen – Professor i Rettsvitenskap.
Annonse
Etter å ha tastet inn koden utenfor hovedinngangen på fakultetet ble Løvesen møtt av et skjelsettende syn: Blod, gørr, en 2015-utgave av Norges Lover – studentutgave, etsende syre, et palestina-skjerf, en lacrossekølle – og et dødt, kaldt lik……
Løvesen var en mann som sjeldent følte seg overrasket – han var tross alt landets fremste ekspert på mordjuss – og det synet som møtte ham denne aften ville vært traumefremkallende for alle andre enn nettopp Løvesen.
Riks Løvesen var lei av å forske. Han ville oppleve virkelig krim, og følte han hadde kastet bort nok år bak skrivebordet. Løvesen var like ofte sitert i vitenskapelige publikasjoner som det var sandkorn i Sahara, men han var ikke like flink til å tolke sosiale situasjoner som han var til å tolke straffelovens paragrafer.
Han hadde sett på altfor mange krimserier oppigjennom og snøftet alltid hånlig over hvor lang tid etterforskerne i disse skulle bruke på å løse krimgåter. Men nå var det endelig Riks Løvesen sin tur til også briljere utenfor den akademiske banehalvdelen! Løvesen anså seg selv som å være en ypperlig etterforsker. Mye flinkere enn de dumme muskelbuntene i politiet. Derfor var det uaktuelt å ringe politiet, som jo vanligvis er det som tar seg av slike affærer med mord.
Løvesen vil ikke kaste bort en hel påskeferie på å fly rundt på ski som en eller annen tulling oppi fjellheimen iført nikkers og anorakk. Løvesen hadde sine juridiske hender fulle med å løse gåten – hvem drepte studenten på påskeaften?
Endelig! Sjansen han har ventet på. Det er alltid noen studenter som sprengleser til eksamenstiden, og på grunn av stormen er det kun Dragefjellet som er åpen denne påsken. Løvesen vet i sitt etterforskerhjerte at det må være noen som har sett noe.
«VIS DERE!»
Fra forskjellige åpninger til lesesalen stikker et og et spørrende hode frem. Den første som sprinter bort er Lov Lydigson, verdensmester i juss og Dragefjellets egne Don Juan – i alle fall ifølge ham selv. Hakk i hæl følger den bebrillede HF-studenten Ulla Kafkadrycker med «Kjønn i moderne tid – et epos om kaffefeminisme» under armen. Hun er fast tilskudd til Bergens feministiske lesesirkelmiljø, samt en ivrig forkjemper for kvinner i litteraturen og strikkegensere med vaginamønster.
«Hva skjer her’a gutta?», MatNat-student Lab Dabbesen dabber praktisk talt inn, ved siden av medisinstudent Sprøyte Galesen. Han holder medisinkofferten i handa, og smiler skjevt til de andre, uanfektet av den trykkende stemningen.
Til slutt slentrer «outsideren» Lala Crosse inn i rommet. BI-student og lacrosse-champion for tredje året på rad. Hun sier ikke et ord, men lager en mine som tilsier at dette er definitivt ikke er stedet hun vil være på påskeaften.
Løvesen dytter Dabbesen til siden, og skrider midt inn i sirkelen. «BARN! Det er en ytterst alvorlig situasjon, og vi må trå varsomt. All statistikk tilsier at Pinn Svinesens drapsmann…» Et strengt blikk fra lesesirkelfeministen. «Ja, eller drapskvinne, kjente offeret! Og viktigst av alt… morderen befinner seg mest sannsynlig midt iblant oss.»
Et gisp går gjennom forsamlingen. Sprøyte Galesen slipper ut en lyd, mellom et hikst og en latter. Lala Crosse holder på å segne om, men Lov Lydigson tar et godt grep om ryggen hennes før hun går i bakken. Han ser seg triumferende rundt for å se om Løvesen ble imponert av gesten.
Det ble han definitivt ikke. Løvesen fortsetter, og setter blikket i hver og en etter tur.
«La oss starte med avhørsprosessen. Hvem i dette rommet kjente Pinn Svinesen?»
Usikre hender rekkes opp. Til slutt er det kun Lab Dabbesen som ikke vedkjenner seg å ha møtt Pinn Svinesen tidligere.
Blikkene vender seg plutselig mot den bebrillede HF-studenten. Ulla Kafkadrycker ser ubekvem ut idet Løvesen freser anklagende: «Du! Hvordan kjente du offeret?»
Hun ser fortvilet ut.
«Vi var i samme lesesirkel. Pinn Svinesen var aktiv i det aller meste, og stoppet innom flere ganger for å «utvide sitt repertoar», som hun sa. Vi hadde akkurat begynt med Simone de Beauvoirs tidlige verk… og nå, nå får hun aldri lest det fe-e-ee-rdig.»
Lala Crosse slenger henne et lommetørkle. Hun snyter seg, og minner Løvesen litt om en liten sørgmodig elefant.
«Men je… jeg var rett her! Alle kunne se meg, ikke sant, Lala?» Lala Crosse himler med øynene og slipper ut et kraftig prust gjennom nesen. «Jeg følger vel ikke med på hvor du er til alle tider. Kanskje jeg var litt mer opptatt av situasjonen, enn av deg?»
Lov Lydigson hever øyenbrynene omtrent opp til hårfestet. «Aha! Hva vet du egentlig om situasjonen, som du kaller det? Er ikke det mistenkelig, Løvesen? Ser ikke hun ut som at hun vet noe mer?»
Lala protesterer skingrende, etterfulgt av støtteerklæringer fra Ulla Kafkadrycker og et par av de andre.
Et irritert kremt bryter av forsamlingen. En pipe ser ut til å ha oppstått ingenstedsfra, og henger litt skjevt, men overraskende kledelig i Løvesens munnvik. Lov Lydigson vurderer å si at det ikke er lov til å røyke på lesesalen, men noe i Løvesens blikk får ham til å la være.
«Hvor var så du, Lala Crosse? BI-studenter skal vel ikke være her på kveldstid, hmm? En liten fugl har hvisket meg i øret at du ikke hadde en god tone med offeret, etter at ditt lag ble regelrett gruset sist lacrosse-turnering. Det var vel til og med på forsiden av Dustvest, eller hva? Ikke helt heldig, tsk tsk».
Lalas ansiktsuttrykk er intet annet enn en eneste sur mine. Hun sukker, og sier «det stemmer. Pinn Svinesen spilte skittent, og jeg ville ikke godta det – i lacrossens navn! Derfor gikk jeg bort til henne etter kampen, men den hersens fotografen er bare ute etter klikk, og valgte bildet der det ser ut som at jeg kaster vannflasken min på henne! Det var ikke sånn det skjedde, vi ble venner. Jeg kan bevise det!».
Hun fomler etter telefonen. En selfie av henne selv og en smilende Pinn Svinesen lyser opp på skjermen. Peacetegn over hele linja.
«Dette var fra sist helg, da lacrosse-lagene skulle kjøre «bonding-helg». Det var vårt initiativ,» sier Lala Crosse, mens hun pakker ned telefonen. Løvesen myser ettertenksomt, og følger opp:
«Men det ble funnet en lacrossekølle ved siden av liket. Hvordan forklarer du det?»
«Eh. Tror du virkelig at jeg ville vært så dum at jeg hadde drept henne med en lacrossekølle? Jeg velger da ikke samme drapsvåpen som det jeg heter, det ville være det samme som å skrive «morder» i panna.»
For første gang nikker samtlige i sirkelen anerkjennende.
«Men hvordan ble hun drept?»
Spørsmålet kommer fra Sprøyte Galesen, som har stilt seg nonchalant litt ute på siden av sirkelen. Han løfter det ene øyenbrynet på en måte som får Løvesen til å tenke på Norman Bates. Psycho.
«Det er enn så lenge uvisst. Det kan være noen som har forgiftet kaffen. Jeg fant ingen slagskader på offeret, og en lacrossekølle må bli brukt med en slik styrke at det er lite trolig dersom det kun skulle forårsake indre blødninger», sier Løvesenhan.
Ulla Kafkadrycker stivner. Det var hun som lagde kaffen. De andre setter blikket i henne, atter en gang. Lydigson farer opp, peiver med armene og nærmest roper.
«Aha! Da har vi det! Ulla er morderen! Du tror du ser så uskyldig ut bak de tykke brilleglassene, men under gjemmer det seg en kaldblodig…»
«Jeg drakk også av kaffen,» sier Lab Dabbesen stille. De andre ser ned i koppene sine, og fryser på ryggen av tanken. Hvem som helst kan være den neste.
Ulla Kafkadrycker ser seg desperat rundt i rommet og utbryter «jeg har også drukket av kaffen! Det er ikke meg!».
Løvesen patter på pipa.
«Nei, det er ikke Ulla. Nå vet jeg hva som har skjedd.»
Løvesen så rundt på studentene, trakk pusten godt inn slik at knappene på tweed-frakken holdt på å sprette av, før han sa med bestemt røst:
«Jeg skulle gjerne satt Lydigson bak lås og slå for å være en irriterende smisker, Lala Crosse for å være en overfladisk kapitalist, Ulla for å være Nygårdshøydens mest politisk korrekte, men jeg må følge bevisene, og bevisene er krystallklare, ja faktisk helt elementære».
Løvesen trakk en kunstpause som før han sa:
«Det var Lab Dabbesen og Sprøyte Galesen som drepte Pinn Svinesen».
Dabbesen, som hadde planlagt å dabbe idet han var selvsikker på at Løvesen ikke vil konkludere med at han var morderen, trakk hendene keitete borte fra den velkjente dabbefasongen.
Løvesen vendte blikket sitt mot Dabbesen før han fortsatte
«Dabbesen, du er over gjennomsnittlig stor fan av den canadiske psykologen Jordan Peterson, ikke sant?».
Dabbesen snøftet, før han sa: «selvsagt, han er kjempeobjektiv og rasjonell akkurat sånn som meg (dabbesen dabbet lynraskt fordi han midt i øyeblikket hvor han var utpekt som morderen trodde hans sosiale status ville falle om han ikke dabbet med jevne mellomrom), og folk misliker han bare fordi han taler feminister som Ulla midt imot».
«Nemlig, for for to dager var du og Pinn Svinesen i en heftig diskusjon på Det Akademiske Kvarter, hvor temaet var nettopp Jordan Peterson og kjønnskvotering på MatNat, hvor kvinneandelen er veldig lav», fortsatte Løvesen.
«Pinn Svinesen, er en feministisk drittkjerring, hun vil ødelegge den gode jazzen som jeg og mine kompiser har i lunsjen på MatNat. Hun er ikke objektiv og rasjonell sånn som meg og gutta. Hvordan skal jeg klare å konse på labben når det går jenter rundt overalt?», svarte Dabbesen retorisk.
«Og fordi Pinn Svinesen var representant i det organet ved UiB som skulle avgjøre spørsmålet om kjønnskvotering, ønsket du å ta henne av dage», sa Løvesen.
«Og etter du gjennomførte mordet ville du frame andre studenter, slik at ingen skulle kunne avsløre din ugjerning», sa Løvesen med glød i stemmen, før han la til:
«men du hadde ikke den nødvendige medisinske kunnskapen, derfor allierte du deg med Sprøyte Galelsen som hadde tilgang til giftskapet ved Det medisinske fakultet, ingen».
“Ja, det er en grunn til at jeg heter Galesen, egentlig rart jeg ikke ble tatt før”, sa Galesen med knusende ro som ikke brydde seg om at han mest sannsynlig vil tilbringe flere år bak lås og slå, og mest sannsynlig måtte se like langt etter legedrømmen som Resett etter en en SKUP-pris i uoverskuelig fremtid.
Dabbesen hevder derimot fortsatt sin uskyld… «Galesen er…. gal… du kan ikke legge noe vekt på hans vitneprov», sa Dabbesen kjølig. «Ja, jeg syntes ikke noe om fru Svinensen sine tanker om kjønnskvotering, men å gå så langt som å drepe en meningsmotstander… jeg er objektiv og rasjonell, men ingen morder».
Løvesen så triumferende i retning Dabbesen:
«Si meg Herr Dabbesen, er de opptatt av å holde labben ren?».
Labbesen snøftet hånlig:
«Er paven katolsk?Ja jeg er opptatt av å holde ting rent og pent på labben. Man kan ikke bli en forsker i verdensklasse slik jeg planlegger å bli, om man ikke holder labben ren».
Løvesen hadde et lurt drag over ansiktet, som om han visste noe ikke de andre i rommet visste. Han klarte ikke å skjule en skadefryd i stemmen i det han spurte Dabbesen:
«Og som nevnt så er Herr Jordan Peterson din favoritt-forfatter, ikke sant?».
Dabbesen, snøftet enda hånligere denne gangen mens han dabbet mekanisk med kirurgisk presisjon.
«Ja, han er mitt åndelige forbildelige. Jeg går ikke et sted uten boken hans».
«Leter du etter denne?», spurte Løvesen drakonisk, mens han dro frem en utgave av 12 rules of life fra tweed-frakken, Jordan Petersons mest populære bok.
Dabbesen frøs til is, og droppet planene om å dabbe enda en gang, det ville vært den 127. dabben denne kvelden.
«Du hadde klart å regne deg med frem til at akkurat disse fem studentene ville være på dragefjellet denne kvelden. Du fikk kompisen din Remi Kjemi til å matche med Pinn Svinesen, offeret, på tinder. Remi og Pinn avtaltes å møte på dragefjellet for sin date. Du hadde klart deg å regne deg frem til, med din høye iq og mye reasearch, at akkurat disse fem studentene ville lese på dragefjellet denne kvelden».
Løvesen trakk pusten dypt, slik at den ene knappen på tweed-frakket spratt ut og traff La La Crosses ene øredobb. La La crosse skulle til å si at det der var jævlig unødvendig, men Løvesen feide hennes protest bort, før han fortsette å forklare:
«Du la igjen spor på åstedet. Sporene var stereotypiske ting man gjerne forbinder med studenter på deres respektive studiesteder. Lovsamlinger, lacrosse etc. Men dette var bare en avledningsmanøvere, for å få mistanken rettet mot noen andre»
Dabbesen dabbet panisk nå, i håp om at de ukoordinerte håndbevegelse hans vil skape ville forvirre forsamlingen så mye at de ikke fikk med seg hva Løvesen sa.
«Pinn Svinesen gikk inn døren på jussen, noe hun ikke skulle hatt tilgang til som SV-student, men Securitas var vel på ferie», fortsatte Løvesen messende, nesten sånn som han akkurat hadde blitt frelst eller holdt en meget engasjerende preken.
«Og idet hun passerte søylen slo du til Dabbesen, din feiging! Du slo henne med dine puslete fiskebollearmer med et reagensrør! Kraften i slaget var ikke stort, men Svinesen ble så overrasket at hun mistet balansen og slo hodet ned på det harde murgulvet, fatalt, dødelig og tragisk».
Løvesen var for første gang i løpet av kvelden preget av stundens alvor.
Dabbesen var så vettskremt at han ikke visste hvor han skulle gjøre av seg. Lydigson skrek spakt og lite overbevisende:
«Det var ikke meg, jeg har aldri gjort noe culpøst i hele mitt liv». La La crosse himlet med øyene for at Lydigson presterte å ty til latin i et sådant alvorlig blikk. Og fordi Lydigson snakket selv om ingen hadde spurt om ham noe.
Lydigson skulle til å si at selv om han var frivillig barsjef på jussens pub «Straffbar», så var det ikke krav om å ha gjort noe straffbart for å være med som frivilig.
«Hold kjeft,, Lydigson, eller så stryker jeg deg på neste eksamen!», skrek Løvesen. Ulla nikket like anerkjennende som hun pleide å gjøre når Studentersamfunnet trakk invitasjonene sine til kontroversielle innledere.
«Du klarte å kvitte deg med glassrestene, Dabbesen, men du var ikke like flink til å rydde som du pleier å være på labben…», sa Løvesen cliffhanger-aktig, sånn som at han var en person med filmtrailer-stemme.
«Etter du hadde drept Pinn, jublet du. Du dabbet av glede, og i midt i en dabb falt Jordan Peterson-boken som hadde fått Pinns blod på seg ut av labbfrakken din. Seriøst, Dabbesen, er du så døll at du går med labfrak på jussen?».
