Unødvendig utslipp av semesteravgift

Tirsdag forrige uke ble det kjent at arbeidsutvalget og dets rådgivere i Norsk studentorganisasjon (NSO) skal dra på teambuildingtur til Portugal. Som student blir jeg bekymret for at det ikke bare er flyet som skal ta dem dit som er i ferd med å miste bakkekontakten. 

Det er to aspekter ved reisen som er problematiske. Det første er at arbeidsutvalget har tenkt å bruke 56.000 kroner på reisen, i tillegg til utgifter til mat og drikke. 

NSO finansieres i stor grad av oss studenter. Store deler av deres driftsbudsjett stammer nemlig fra semesteravgiften. I tillegg til at enkeltstudenter blir automatisk og potensielt ufrivillig innmeldt, er det ingen mulighet for å aktivt melde seg ut. Med andre ord – skal du studere, må du samtidig finansiere NSO. 

Hvorvidt unge voksne som lever under fattigdomsgrensen får valuta for pengene de betaler til NSO er subjektivt, og en debatt som jeg ikke har intensjon om å blåse liv i med dette innlegget. At det er få studenter som uttrykker misnøye kan tolkes som et tegn på at de aller fleste er tilfredse med jobben som utføres. Det skal jo litt til før en student blir rykende uenig med en organisasjon som jobber utelukkende for å fremme studenters interesser. 

Uavhengig av om man er fornøyd med NSOs arbeid eller ikke, fordrer finansieringsmodellen en nøktern og jordnær pengebruk. Det burde være åpenbart at all reisevirksomhet som er prisgitt at man kan forsyne seg fra allerede pressede lommebøker fremstår fornuftig, edruelig og strengt nødvendig. Noen reiser med internt formål må man selvsagt akseptere. Å dra på storflott teambuildingtur til Portugal viser imidlertid lite bakkekontakt med gruppen de representerer. 

Klimakrisen er det andre problematiske aspektet ved saken.  

Universitets- og høyskolesektoren er for tiden under sterkt press for å kutte i sine flyreiser, som vekker både engasjement og motstand i de forskjellige fagmiljøene. Det de fleste kan enes om er at ingen kan kutte all reisevirksomhet, men at alle må kutte noe. 

Den reelle debatten er dermed ikke om man skal fortsette eller slutte med flyging, men hvilke reiser som er nødvendige og hvilke reiser som er unødvendige. Denne stillingskrigen har foregått i ulike studentparlamenter, styrerom og i media det siste året, og vil fortsette å sette dagsorden også i tiden som kommer. Det er vanskelig å trekke en absolutt linje som ikke samtidig skader driften av universiteter eller den akademiske friheten. Teambuilding i sydhavsland for tolv studentpolitikere er imidlertid ikke et grensetilfelle, men et soleklart tilfelle av en unødvendig flyreise. 

Klimasaken handler også i stor grad om troverdighet. Selv om langt fra alle studenter er klimaaktivister, er det liten tvil om at flertallet av universitets- og høyskolesektorens klimaaktivister er studenter – og dermed medlemmer i NSO. Blant NSOs medlemsmasse finnes det mange som har vist villighet til å endre på sine reisevaner for å ha større troverdighet i debatten om unødvendige flyreiser. Det tar lang tid å bygge opp en slik troverdighet, men liten tid å rive den ned. Det er synd om studentenes troverdighet i debatten skal svekkes av deres egen interesseorganisasjon.