Adjø, Langtvekkistan

I korrespondentbrevet skriver en Studvest-journalist som for tiden befinner seg i et annet land en rapport fra sitt nåværende hjemsted.

Jeg sitter nå på en full og litt klam buss til Bishkek, Kirgisistans hovedstad. Mellom Kirgisistan og Kasakhstan er det en grense som ikke var der for litt over 30 år siden, da begge tilhørte Sovjetunionen. 

Som en del av russisk-emnet Ruspz132 ved UiB har vi som tar emnet fått reise til Almaty i Kasakhstan i seks uker.

Når jeg nå legger Kasakhstan, Almaty og steppelandskapet bak meg i horisonten, legger jeg også bak meg seks uker med gode opplevelser, et virkelig vennlig folk og en by jeg er blitt veldig glad i.

Almaty har vist seg å være en moderne by, og kunne like gjerne vært en europeisk storby. Kasakhstan er et ressursrikt land, med olje og en mengde mineraler. I tillegg ønsker de vestlige investeringer gladelig velkommen. Dette merkes på Almaty, som selv om den ikke er hovedstad, er økonomisk sentrum i landet. 

Forskjellen fra Europa er at den russiske tilstedeværelsen tydelig. I de samme butikkhyllene hvor man finner tyske og franske matvarer står også russiske. I stedet for Uber brukes den russiske taxi-tjenesten Yandex Go. Og de ukrainske flaggene som henger i de europeiske storbyene er ikke-eksisterende her. 

Samtidig balanserer Kasakhstan mellom Russlands tidvis truende oppførsel og frykten for vestlige sanksjoner. Etter de europeiske landene innførte sanksjoner mot Russland som følge av invasjonen av Ukraina, anklages Kasakhstan for å være Russlands mellommann for å få vestlige produkter og hjelpe dem med å omgå sanksjoner. Denne balansegangen er en tung utfordring for en ung stat. 

Her i området levde man tidligere som nomader. Det bærer kulturen fremdeles preg av. Den gang var hestene et nyttig fremkomstmiddel, men også næringsmiddel. Hesten spises fremdeles her, og jeg har fått prøve både hestekjøtt og fermentert hestemelk. Hestekjøtt var veldig godt, og for den som måtte lure på hvordan fermentert hestemelk smakte er svaret: røkt.

Kasakhstan er også blant de mest demokratisk utviklede av de sentral-asiatiske landene. Likevel har de nok en vei å gå. Den litt over 30 år gamle staten har bare hatt to presidenter. 

I nabolaget vi bodde i lå en park til ære for den første, kalt Den første presidents park. Jeg har selvfølgelig benyttet meg godt av det fine og grønne byromsarelet, og kunne godt tenke meg at Bergen inspireres. Ikke til å bygge en Solberg-park med en Solberg-statue i, men til å forvalte grøntarealene på en slik måte som de har gjort i denne parken. 

Nå når jeg nærmer meg grenselandsbyen Korday, går mitt eventyr i Kasakhstan mot slutten. Men etter at jeg har slept bagasjen over grensen, begynner et nytt eventyr Kirgisistan. Denne gangen på kun to dager, før jeg sier adjø til Langtvekkistan. 

Les flere korrespondentbrev:

• Magnus Gulbrandsen: Vest-Europa i Øst-Europa
• Selma Ekre: I hjertet av Chiles demonstrasjoner