All natur på Island kan drepe deg om du er en dum nok turist

Etter to måneder på denne vulkanøya, kan jeg meddele at jeg har fått frykter jeg aldri trodde jeg kom til å få. For all natur på Island kan drepe deg, om du er en dum nok turist.

Svarte strender?

– Bli dratt ut av undervannsstrømmer og drukne.

Geysirer?

– Dett nedi og bli kokt.

Litt vind?

– Uværet river av hustak og velter bilene til intetvitende turister.

Vulkaner?

– Vel, det sier seg selv.

Og her, på denne litt rare vulkanøya, har vi nordmenn masse historie. Våre forfedre reiste hit enten for å utforske nye muligheter på en ny plass, eller fordi de flyktet fra straff og forfølgelse. De ble blant annet møtt harde forhold med tidvis hungersnød og innavlsproblematikk.

Faktisk var innavl en av de mer vanlige grunnene til dødsstraff i tida fram til dødsstraff ble avskaffa. Det paradoksale er at Island i dag er på verdenstoppen i antall one night stands.

Takk og lov for at de i dag har en slektsoversikt for å finne ut hvor nærme man er i familie før man tar turen hjem sammen fra nach.

Men det er faktisk en myte at islendingene bruker oversikten til nettopp det.

Island har også fortsatt tette bånd til Skandinavia.

Faktisk bevilges det flere millioner danske kroner fra det danske statsbudsjettet årlig til å støtte danskundervisning i grunnskolen. For på Island lærer man dansk fra man er veldig liten.

Og mange reiser til Norge og Sverige for å jobbe.

Finanskrisen i 2008 slo beinhardt inn på Island og som et resultat reiste islendingene i hopetall til Norge på jakt etter bedre jobbmuligheter. Som et resultat finner man «jærbuer» og «bergensere» nærmest overalt i Reykjavik.

Etter fire år på Vestlandet har jeg opparbeida meg en værmessig selvtillit for regn og vind. Det var før jeg opplevde å ikke kunne få opp ytterdøra mi på grunn av vind. Parakdoksalt nok gjør den vulkanske aktiviteten på øya at strømmen blir superbillig og folk blir, ehm, liberale i strømbruken sin. På tross av sur nordavind har jeg altså aldri vært varmere (innendørs).

Til sammen får språket, været og one night stand-kulturen meg nærmest til å føle meg som hjemme på Vestlandet.

Minus vulkanene selvfølgelig.

Les flere korrespondentbrev:

• Marie Hansen: Adjø, Langtvekkistan
• Magnus Gulbrandsen: En femtimers kjøretur unna slagmarken i Ukraina