I hjertet av Chiles demonstrasjoner – himmelen for en sampol-student

Korrespondent
Studvest korrespondenter er på plass i ulike deler av verden for å gi deg et innblikk i studiehverdagen på utveksling.

Etter nærmere to måneder i gigabyen Santiago har jeg lært en ting eller to. For det første blir livet absolutt mer spennende når man kun kommuniserer på spansk. Chilensk spansk sammenliknet med europeisk skolespansk er, etter min mening, litt som dansk og norsk.

Jeg erfarte fort at chilenere med munnbind og et snakketempo som dobbel hastighet på en videoforelesning, ikke nødvendigvis er en effektiv kombinasjon i møte med en stotrende nordmann. Dette kom kanskje tydeligst fram en av mine første dager i byen, da jeg med tydelig uttale (tenkte jeg) og fem fingre i været spurte om «cinco empanadas, por favor», mens jeg på en eller anna måte reiste hjem med 15. 

Når jeg omsider gjør meg forstått, og chilenerne finner ut at jeg er en norsk student, blir de svært fascinert. 

Nå kan man ikke akkurat si at chilenere har særlig mye kunnskap om Norge, men det har vel egentlig ikke nordmenn om Chile heller. Den ene foreleseren min fortalte engasjert om det eneste ordet han kan på norsk: Klassekampen. Han hadde nemlig kjøpt seg en utgave en gang på Oslo S.

En chilensk student har også spurt om det var Kyiv i Norge jeg kom fra. En annen om jeg prater norrønt. Jeg har også mista tellinga på hvor mange som har reagert med: «å ja, er det ikke Norge Erling Braut Haaland kommer fra?»

Så viser det seg at fakultetet jeg har forvirret meg til også er hjertet til politikk og demonstrasjoner i landet – også kjent som himmelen for en sampol-student. Campus stenger ned titt og ofte på grunn av protester om demokrati, klima og menneskerettigheter. 

Det gjenspeiles også i campus-moten. Jeg beskriver campus-moten som «sexy indierock-band møter kommunistisk chic». Da er ikke Bikbok og Gina Tricot svære greiene.

Min største hverdagsunderholdning er imidlertid å pønske på hvor lang tid jeg kommer til å bruke til skolen den dagen. Og det er på dagene jeg bruker en og en halv time på en tur som kunne tatt 25 minutters tur, at jeg innser hvor norsk og trafikkutålmodig jeg egentlig er.

Hele poenget med utveksling er jo å tilvenne seg en ny måte å leve på. Det er det vi lærer av. Eller det er i hvert fall det jeg forteller meg selv når jeg følger etter de andre og dropper å betale for billetten på bussen.

Jeg lærer.