Kunsten å gjøre ingenting

Korrespondent
Studvest korrespondenter er på plass i ulike deler av verden for å gi deg et innblikk i studiehverdagen på utveksling.

Denne høsten er jeg på utveksling i Padova, en gammel studentby i Nord-Italia, omtrent på størrelse med Bergen. 

Hverdagen innebærer (som en skulle tro) mange reiser til diverse italienske byer, vandringer gjennom renessansens midtpunkter, late dager med aperol spritz i solen, lange osteria-besøk med lokale oster og vin, og ikke minst: pasta. Det blir mye pasta.

Det de derimot ikke forteller deg om når du skal på utveksling til Italia, er landets elendige byråkrati. Her blir du sendt videre til neste person hver gang du har et spørsmål, og bussjåføren er gjerne 30 minutter forsinket fordi han jo selvfølgelig «måtte stoppe og ta en sigarettpause på veien».

For i dette landet tar vi det med ro. Det blir fort bekreftet når synet av hundre Aperol-drikkende italienere inntreffer klokken 11 om morgenen. På universitetet forteller de deg at du bare må slappe av og «se an hvilke fag du liker underveis». 

Semesterstart er selvsagt heller ikke før ut i oktober – det er jo alt for varmt å sitte inne i klasserom i august.

Her lærer du raskt kunsten å gjøre ingenting, eller som italienerne så pent sier: «dolce far niente». Oversatt til det ikke veldig typiske norske ordet dagdriveri. 

For en hardbarka nordmann står denne avslappa innstillingen til livet i kontrast med UiB-livsstilen hjemme. Der skal du helst vite hva forelesningen fem uker frem i tid handler om, og møte på lesesal klokken 06.00 for i det hele tatt rekke å få plass.

Heldigvis for meg er jeg en person som gjerne kan nyte friheten av å toge til småbyer, trave rundt i rolige gater, drikke espresso, og titte i Vintage-butikker fem av syv dager i uken.

Når frie studiepoeng er det som gjelder, gjør det heller ingenting å studere littegranne italiensk film og moderne renessanse på si.

Jeg innser likevel idet jeg observerer min italienske medstudent rulle en sigarett i timen, og selv bestiller min fjerde togbillett til Venezia denne måneden, at denne tilværelsen ikke vil vare evig. 

Norge kaller.

Overgangen til bachelorskriving, tabata-trening hos Sammen, og regn hver eneste dag kan bli hard.

Når januarmørket setter inn, vil jeg likevel ta med meg den italienske filosofien videre i livet, og minne meg selv på at jeg først og fremst er et menneske, og ikke en student.

Du må «nyte for å yte», som de sier her.

Også satser vi på at jeg står på eksamen, da.