Seilsommer på Stillehavet

Ship O’hoi fra Stillehavet!

I sommer seiler jeg over Stillehavet med seilskipet Statsraad Lehmkuhl, som deltaker på det nye bærekraftsemnet på Universitetet i Bergen (UiB). I løpet av fire måneder seiler vi fra Valparaíso i Chile til øystaten Palau. For ikke mange dager siden krysset vi ekvator, og er nå på vårt siste strekk før vi skal tilbake til livet som landkrabber.

Jeg er kommet dit i oppholdet der soving i hengekøye på rekke og rad med nitti andre er en naturlig del av hverdagen. Dobbeltsengen min i Bergen forblir en fjern drøm i noen uker til.

Omgangskretsen er også ny. De beleste studievennene mine i Bergen er byttet ut med mannskap dekket av sjømannstatoveringer og ringer i ørene. Denne stilen har for lengst innhentet oss studenter. På nåværende tidspunkt er det få om bord uten et anker, en bølge eller en skilpadde på kroppen.

Språket mitt er også fornyet. Senest i dag ble jeg spurt: «Skal vi gå ned i banjeren på babord side etter vi er ferdig i byssa?». Hæ, tenker du kanskje. Det gjorde jeg også for tre og en halv måned siden. Dessverre eksisterer ikke Google Translate for sjømannsspråk. Så la meg oppklare. Banjer er oppholdsrommet under dekk, babord er skipets venstre side og bysse er kjøkkenet.

Livet til sjøs består av mange omveltninger. Jeg vil imidlertid påstå at søvn er den største. Eller rettere sagt: mangelen på den. Å være medseiler innebærer nemlig sjøvakter. Fire timer på dagtid og nattid trekker vi i tau, styrer roret og klatrer i riggen. Kaffemaskinen får kjørt seg til alle døgnets tider. 

Men selv om litervis med kaffe er en forutsetning for å komme seg gjennom nattevaktene, vil jeg ikke være dem foruten. Helt alene ute på havet slipper vi unna lysforurensning, og jeg har aldri før vitnet en så klar stjernehimmel.

Jeg har sett flere stjerneskudd enn jeg kan telle. Jeg har opplevd soloppganger som tatt ut fra postkort. Månen har jeg observert i alt fra halv, hel til formørket form. Da blir diverse viktige oppgaver plutselig hakket mindre hastende, og selv travle vaktledere tar en pause for å se opp på himmelen.

Når solen titter frem og undervisningen står for tur, er søvnige studenter bare en av flere utfordringer. På dette flytende universitet blir forelesningene stadig avbrutt av roping om «hval i sikte» eller «alle mann på dekk». Når sistnevnte er å høre, er det mest sannsynlig et stort seil som skal heises høyere på masten. Da er det behov for alle sterke armer om bord.

Mest utfordrende er likevel den konstante støyen som følge av mine nitti samboere. Til enhver tid foregår tjue forskjellige samtaler, fem filmer og åtte kortspill nede i banjeren. Lyden fra dette mikses sammen til en konstant støy som er vanskelig å unnslippe.

Heldigvis er løsningen bare en svipptur opp på dekk. For den bråkete banjeren finner sin kontrast i Stillehavet. Når jeg stirrer utover jordens største hav møter jeg en ro av de sjeldne. Med fredfull og stille sjø så langt øye kan se har jeg innsett at Stillehavet står i stil med navnet sitt.

Snart skiller jeg og seilskipet Lehmkuhl lag. Etter over hundre intense dager sammen er det kanskje på tide. Jeg skal likevel være fremst på bryggen i Bergen for å ønske velkommen hjem når «One Ocean Expedition» avsluttes neste vår. Innen den tid har jeg fortrengt lite søvn og høyt støy, og stillehavssommeren har trolig blitt et glansbilde.