Vest-Europa i Øst-Europa

I korrespondentbrevet skriver en Studvest-journalist som for tiden befinner seg i et annet land en rapport fra sitt nåværende hjemsted.

Da august bikket over i september befant jeg meg på et WizzAir fly ved siden av middelaldrende kvinne som skulle på en femdagers vinretrett med sin ektemann.

Hvor skulle jeg? Nord-Italia? Bourdeaux? Rioja? Noen ganger skulle jeg nesten tro det var tilfelle.

Etter å ha tilbrakt noen dager i denne byen, hvor jeg ser drøssevis av tidligere kommunistbygg, forstår jeg at at historien ikke er helt som Verona og Alsace sin. For til tross for gelateriaer, pizzarestauranter og barer med Kwak, min favorittøl fra Belgia, så befinner jeg meg ikke i Vest-Europa.

Jeg befinner meg faktisk bare en femtimers kjøretur unna slagmarken i Ukraina. I kommunistlederen Nicolae Ceaușescus gamle stat Romania, nærmere bestemt i Bucuresti.

Da jeg reiste var forventningene usikre. Kom jeg til å kjenne på kroppen at jeg befinner meg så nært en brutal angrepskrig på europeisk jord? Kommer jeg til å slite med å tilpasse meg Øst-Europeisk kultur?

Svaret på det første er både ja og nei.

Da jeg passerte den tungt bevoktede russiske ambassaden, med grafiske protestplakater utenfor merket jeg det. Da det ukrainske utenriksdepartementet meldte at russiske droner hadde detonert på rumensk jord merket jeg det.

På den andre siden er Bucuresti en by som florerer av liv og glade mennesker. Språket ligner mer på italiensk og spansk enn på språket til sine slaviske naboer. Engelsken er mer utbredt her enn den er i Paris.

Landet har også utvilsomt flyttet seg vestover politisk siden Ceaușescus død og Sovjets fall. Romanias inngang i den Europeiske Union i 2007 har bydd på økonomisk vekst for landet, i stor grad gjennom støtte fra EU og EØS. 

Rumenerne selv, i hvert fall de jeg har snakket med, er tydelig i motstand mot dagens aggressive Russland. Men den motstanden kjemper også mot en bevissthet rundt landets historie og geografiske posisjon.

En rumensk kvinne i 20-årene forklarte meg at hun var langt fra overbevist om at NATO ville være villige til å redde Romania. I hennes oppfatning var det langt fra lurt å gjøre seg til Russlands fiender, ettersom Romanias europeiske historie ikke peker mot tillit.

Så her sitter jeg, midt i Bucuresti, langt fra vesteuropeisk luksus, men likevel i hjertet av en historie som er langt mer kompleks enn mange kan forestille seg. Min første tid i Romania har gitt intrykk av en smeltedigel av kulturer, historie og politikk som ikke bare har en søt smak av gelato, men også en kraftig dose realisme.

• Les også: Student forsøkt svindlet for 43.000 kroner: – Jeg følte meg skikkelig dum
• Les også: Kommentar: Ikke legg Bybanen på is. Legg den på Bryggen.