– Jeg føler meg veldig heldig

Å være filmtekniker på Cinemateket høres kanskje ut som en drøm for den filminteresserte. Trykke på start, lene seg tilbake og se timevis med film. 

For de med kjærlighet for analog film er virkeligheten en annen. Informasjonsvitenskap-student Mikkel Folkedal Aksdal  forklarer at når man viser film på 35 millimeter ruller, har man kort tid før man fysisk må bytte rull.

Hver filmrull varer bare 20 minutter. Man har altså kun den tiden til å gjøre klar den neste rullen. Spesielt overgangene er viktige. 

– Hvis noe skjærer seg, kan det bli mye stress. Det er også viktig å stille inn riktig fokus, riktig høyde på bildet, sørge for at lyden er bra og at lyset er riktig. 

Dessuten kan selve filmrullene bli ødelagt. 

– Det er viktig at filmen ikke kommer borti noen metaller, for da skrapes hele rullen opp. Om det kommer et hakk i bildet vil det vises på skjermen. 

Men så vanskelig synes han ikke det er.

– Å tre filmen riktig er en vanesak. Det er litt som å sykle. Når man har lært seg det, husker man det. 

Høy risiko, men mer involverende

I fjor høst begynte Akdsdal å lære hvordan man viser analog film. Han forteller om utfordringene ved å lære seg filmvisning på den gamle måten. Det ligger særlig en risiko i at de bruker gamle filmruller.

– De eldste filmrullene jeg har brukt er vel fra rundt 70-tallet. Kollegaen min har fått tak i en film fra 1910- eller 1920-tallet. Jo eldre rullene er, jo skjørere er de. Når de kommer fra arkiver vil man gjerne sende dem tilbake i akkurat samme stand som man fikk dem. 

– Det ligger en ærefrykt i å ta imot en sånn filmrull.

Til tross for risikoen og og den krevende delen av analog film, foretrekker Mikkel å vise film analogt, fremfor digitalt.

– Jeg føler man gjør en forskjell når man viser analog film, for da blir jeg som filmtekniker også en del av forestillingen. Jeg har jo mest lyst til å vise filmen sånn som den er ment å vises. Selv om bildene ofte er litt mer skrapt opp og ikke like «perfekte» som det digitale, synes jeg at det blir bedre og kulere på analog film. Man ser at filmen har en historie og at den har blitt vist mange ganger. I tillegg er det mye gøyere å ha noe å gjøre når jeg sitter der oppe.

En døende kunst

Han forteller at det bare er rundt 20 personer i Norge som jobber med analog film. 

– Hvis man skal drive med analog film, bør man være interessert i eldre filmer. Jeg hadde veldig flaks ved at jeg fikk en gyllen mulighet til å lære meg analog film. Dessverre er dette en døende kunst. Jeg føler meg veldig heldig som har fått lov til å lære meg. 

Men før filmentustiasten fikk prøve seg på analogt, måtte han gå gradene.

I starten gikk deltidsjobben mest ut på å hjelpe til med billetter og arrangementer på Facebook. Etter noen uker ble han kontaktet av sjefen. Det var da han fikk tilbudet om å jobbe som filmtekniker i maskinrommet. 

Først lærte han seg å vise digital film.

– Teknologien til digital film er den samme som når du laster ned en fil på datamaskinen eller trykker «play» på Netflix. Det meste styrer seg selv.